Soundtrack: Yeah Yeah Yeahs - Maps <3
Jeg tenker.
Masse.
Nemlig.
På hva jeg skal gjøre etter mai. På hvem jeg egentlig er, og hvordan andre mennesker oppfatter meg. Hvorfor gjør jeg det? Fordi jeg generelt er bekymra. Jeg er pissredd for å være mislykka. Allikevel rakker jeg ned på meg selv, til jeg føler meg mislykka. Slutt med det, Beate. Jeg trenger alldeles ikke ha det sånn. Jeg burde være glad.
Men da jeg våkna opp i dag, var alt sånn tungt og jævlig, og jeg nekter å være alene i dag. Det tør jeg ikke. Jeg er i pisshumør, men gidder ikke vise det. Såklart. Men spør noen nok, så begynner jeg nok å grine. Pingla. Haha.
Uansett, jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg skal bli sånn? Jeg har vært stabil lenge, men det kan jo og ha noe med at jeg er forelska å gjøre, liksom. Jeg har liksom ikke tid til å være lei meg og sånt.
Jeg er redd. Visste du det? Ikke jeg heller, helt til jeg skjønte, at plutselig, så er jeg mye mer voksen enn jeg var for en måned siden ca. Det er ekkelt.
Også er jeg redd for at jeg skal ødelegge alt det fine jeg har nå. For det vil jeg ikke.
Jeg er så glad for at jeg har det så fint, og ikke minst er jeg glad i Kjetil. For han er nok det beste som har skjedd meg ever, og jeg aner ikke hvordan jeg skal få forklart det.
Men han gjør meg glad, han gir meg den gode følelsen inni meg som sier at nå, er alt bra. Men det er jo så typisk meg å ødelegge. Men jeg vil jo ikke det.
Så jeg prøver å la vær. Nemlig.
Kjærleik og Fred ut!
