Tom Waits <3

Jess! Endelig! Jeg kan høre ordentlig på Tom Waits igjen!
Takket være Eirik og Sofie, som dro meg med på Tom Waits cabaret i går. Det var St. Svithun Videregående som hadde satt opp cabaret'en på Folken. Hele musikklinja hjalp til. Det endte i en sinnssyk kul konsert.
Vi dro Hilde med oss også, så vi var fire stykker der, og herregud så utrolig trivelig!
Det eneste som var litt kjipt, var at de først spilte ett sett med Tom Waits, også spilte de et til sett, men da var det bare masse forskjellig annet. Som ikke var Tom Waits. Så det var litt kjipt, men alt i alt var det en utrolig koselig kveld.
Men det som overraska meg mest var de mannlige vokalistene, som faktisk nogenlunde klarte å synge Tom Waits ordentlig! Det er respekt! Også var det en blind gutt som sang, og jeg har ikke hørt noe så nydelig på lenge! Det var helt fantastisk, jeg hadde gåsehud og tårer i øynene. Det var rett og slett nydelig.

Så nå hører jeg bare på Tom Waits og koser meg.

Kjærleik og Fred ut!

NEMLIG!

O' hoi for et kaos det har vært i det siste.
Siden jeg er en snitch har jeg nå fått meg et eget Hate-Crew. Men føkk de folka. Jeg er bedre enn å ta meg nær at sånne bagateller. Jeg er litt veldig glad for at jeg ikke er slik.

Det har vært familiehelg. Og jeg skulle liksom ikke få besøk, trodde jeg. Helt til forrige mandag. For da får jeg melding fra mormor og morfar om at de kommer på fredag. Og du aner alldeles ikke hvor utrolig glad jeg ble! Jeg tror ikke mormor og morfar vet hvor mye det egentlig betydde at de kom ned for å besøke meg. Jeg har hatt det kjempekoselig med dem. De dro i kveld da, men jeg ser dem igjen om et par uker. Da skal jeg jo hjem til jul! Jeg gleder meg fryktelig til det! Selv om det blir rart.
Også må jeg starte med julegaver snart! Oioi! Det kan bli stress. Jeg aner ikke hvem til, eller hva jeg skal kjøpe. Men men, jeg finner vel ut av det.

I går var alt litt nedtur. Det gikk litt til helvete da jeg satt alene på rommet. Så jeg måtte sende Jacob en melding for å spørre om jeg kunne komme opp til han en tur, og det sa han ja til, med smilefjes i meldinga. Så jeg traska opp dit. Og der var Marita, en stund, helt til hun gikk et sted. Jeg aner egentlig ikke hva hun skulle. Men så satte Jacob på musikk, også plutselig knakk jeg bare helt sammen. Som et lite barn. Også gråt jeg i to timer ellernoe, og Jacob var så snill og trøsta og tok vare på meg. Så det gikk veldig bra, selv om jeg fikk lite søvn i natt. Jeg lever hvertfall. Så Jacob, om du leser dette, så skal du vite at jeg er så jævlig takknemlig for at du er den du er! Tusen takk for at du er her.
Æ E I LIVE! Det står på døra mi. For det er Beyond the Fences som har laga den sangen. Den er så fiiin!

Apropos rommet MITT. Jeg bor alene nå. For Marthe har slutta. Det er sært. Mer kan jeg ikke si, for jeg har ikke helt vent meg til det enda.

Vil forresten ta med et bilde av meg og mine brødre. De betyr sykt mye for meg, og er generelt nydelige. Og akkurat nå er de noe av det jeg savner mest hjemme.




Men nå er det på tide å sove. God natt verden! Hvem enn du som leser måtte være, så elsker jeg deg. Håper du skjønte den.


Kjærleik og Fred ut!

Vrakpant - Langs Veien

Må bare ta det med, fordi det er så vakkert.

Ser du går langs veien når
sola går ned.
Ingen vil leve
når ord er uten mening.

Teksten betyr kanskje ikke en dritt for deg. Men jeg elsker den.

Vrakpant kan høres på http://www.myspace.com/wrakpant



Kjærleik og Fred ut!

Slæpp mæ inn i hodet ditt, og la mæ førsvinn!

I det siste har det ikke skjedd mye.
Samtidig som det har skjedd altfor mye.

Jeg har hjemlengsel, som en madderfakker.
Kim er utvist. Jeg hater det. Savner han sinnsykt.
Jeg kommer ikke hjem til Bodø HardCore Festival, og jeg VIL se Vrakpant.
Jeg har det greit, men jævlig.

Jepp. Var i Oslo forrige helg. På Globaliseringskonferanse. Det var kjempegøy. Dessuten fikk jeg besøkt Harald, noe som var kjempehyggelig. Var så godt å se han igjen!
Dessuten lærte jeg mye, og kjøpte meg palestinaskjerf. Det er deilig.
Var også innom platebutikken Tiger, og jeg må få sagt at jeg elsker den butikken. Jeg fikk kjøpt meg I, Fail av The Spectacle, og Freeshine av Freeshine. Jeg elsker begge banda til døde. Tror ingen forstår hvor mye det betyr for meg at jeg fikk tak i de to platene.
Ellers var det mye folk overalt på konferansen, og i og med at vi bodde på en skole, Majorstua skole, var det folk rundt meg 24/7. Det var såklart litt veldig slitsomt, men gøy samtidig.
Ble litt kjent med diverse folk. Og de fleste ville ha meg med i Sosialistisk Ungdom, eller Rød Ungdom. Det var en smule irriterende, men alt i alt var det en fin helg.

Hjemlengsel. Ja. Jeg savner hjemme. Vet ikke hva mer jeg kan si om det. Jeg savner søskene mine. Jeg vil være der for dem. De er mongoviktige for meg. Dessuten savner jeg mamma'en min også. Kall meg en mammadalt om du vil, men mamma er viktigst for meg i hele verden. Jeg savner også Morten, min stefar. Og pappa'en min. Også savner jeg vennene mine der hjemme. Nemlig.

Kim, ja. Jeg savner han. Han var faktisk min aller beste venn her. Og etter han dro forsvant litt av tryggheten her. Såeh, ja. Jeg veit ikke helt lengre. Ikke misforstå, jeg er dødsglad i mange her. Og det er mange som stiller opp for meg, og jeg er evig takknemlig. Men likevel. Kim er fortsatt utrolig viktig. Og om du leser dette Kim, så skal du vite at jeg er utrolig glad i deg. Og jeg savner deg kjempemasse.

Jeg vil veldig gjerne hjem til Bodø HardCore Festival, som er årets største happening i det jævla hølet av en by. Og i år får jeg ikke vært der. Men jeg overlever nok. Men jeg skulle så gjerne sett Vrakpant. Jeg elsker de gutta. Niklas og Ruben er så jævla bra. De lager så nydelig musikk. Og jeg har det bare på en data. Jeg vil se dem live igjen for helvete!

Jeg har det greit, men jævlig, ja. Kanke forklares helt. Men jeg er bare sånn. Jeg finner stadig ting å gjemme meg bak, eller rømme bort i. Nå er det Vrakpant, og vivalmusic som er beats'a til Jørgen. Jeg elsker begge. Vrakpant har tekst som er så sykt bra. Slæpp mæ inn i hodet ditt, og la mæ førsvinn. Jeg vil bare bort en stund. Bare la mæ førsvinn. Nemlig.

Men, i kveld er det konsert, så i kveld skal jeg være glad.
Men spør du akkurat nå hvordan det går. Så går det ikke.




Kjærleik og Fred ut!

Slitenhet og sannhet.

I dag er jeg helt gåen av en eller annen grunn.
Jeg var kjempetrøtt da jeg la meg i går kveld. Men allikevel fikk jeg ikke sove før etter to timer. Så jeg har fått minimalt med søvn i natt. Også blir jeg i tillegg plaga som faen i morres. Jeg kjenner at jeg gleder meg som en liten unge til torsdag. Da reiser vi som har valgfag Internasjonal Fokus på Globaliseringskonferanse i Oslo! Og da skal jeg møte Harald! Han er mongoviktig, og det skal bli så jævlig godt å se han igjen.

Ellers har det skjedd en del overraskende ting.
Jeg har rydda på min side av rommet, og det ser overraskende bra ut. Jeg har vaska masse klær, og skal vaske flere i dag. I tillegg til dette, har jeg rukket å se to sesonger av Skins, med Sofie, Oda, Hilde og Eirik. Kjempekos.

Men det som overraska meg selv mest, er vel egentlig at jeg har blitt kjent med han jeg trodde var den største dustefyren på hele skolen. Nemlig Matias.
Jess folkens. Jeg trodde Matias var den hovne sossen, fra Bærum og alt.
Men av en eller annen grunn kom jeg i snakk med han. Tror det var dagen han hadde bestemt seg for å være snill med meg, i og med at han har vært innbitt overbevist om at jeg var same. Til tross for mine helt normale kinnben.
Uansett. Matias hadde noe han kalte "Være-snill-med-Beate-dagen", eller noe. Også kom vi i snakk. Senere satt jeg på øvre Møllehagen å så på Ut I Vår Hage med en gjeng mennesker. Men så stikker alle for å legge seg. Jeg ble en smule skuffa, og gikk ut for å røyke. Da kom Matias ned fra Breidablikk, og satte seg ned med meg. Og der satt vi i 20-30 minutter. Så nå er vi venner, eller noe.

Poenget mitt er at, det er så ALT for lett å dømme noen før man blir ordentlig kjent med dem. Jeg har lagt merke til at jeg er flinkere enn jeg selv er klar over til å gjøre akkurat det. Dømme folk, og tenke "fy faen, han/hun ser jo ut som en dust!". Så enkelt er det. Men man er bare nødt å gi folk en sjanse, også får man bare håpe på de beste. De fleste er langt fra så ille som de ser ut som. Det har hvertfall jeg lært.

Åh, jeg gleder meg massemassemasse til vi skal til Oslo! Jeg savner Harald masse. Og det er kjempelenge siden jeg har sett han. Og det er ingen som er som Harald.
JEG GLEDER MEG!



Kjærleik og Fred ut!