There was a girl I knew... She had this boyfriend she loved more then anything else in this world. But the girl was kind of an idiot. She did something stupid...
...she hurt him. A lot.
These words are all that's left...
Were we ever alone
when we whispered
those secret words
in the dark?
When we kiss I don't
feel your lips.
I can't feel your love!
Just your mask!
Dry your eyes
or keep on crying.
Stop faking your smile.
Caught by your
cold blue eyes
as you embrace
your loved one.
I am the ghost
behind your mask!
I am your guardian angel.
Beklager for et slikt sært og emo innlegg, men faen. En plass måtte jeg skrive det. I guess somethings never changes.
Jeg gleder meg forresten helt forjævlig masse til jul! Tre dager igjen! Også gleder jeg meg til romjula. For da skal jeg til Bodø å henge med supermennesker! :]
Kjærleik og emojuleklemmer til alle!
Monday, December 20, 2010
Friday, October 15, 2010
Sunday, September 12, 2010
Ett eldre innlegg...
Skrev dette for en måned eller to siden, har bare ikke postet det før nå. Uansett. Her er det. :]
Lesestoff: "Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve" av Ann Heberlein
Jeg har ganske mye på hjertet for tiden, jeg finner bare liksom ikke ordene helt.
Men, jeg vil først takke noen.
For her om dagen fikk jeg en melding på Facebook, fra noen jeg ikke har snakket med på lenge, og egentlig ikke har noe spesielt forhold til i dag. Uansett. Vedkommende har lest hele bloggen min, og synes jeg er flink å skrive, selv om jeg ikke skriver om noe særlig spesielt. Men det var ordene på slutten av denne meldingen som virkelig traff meg. "Bloggen din forandret meg i dag. Jeg skal nå stå opp, og faktisk leve. Takk, Beate:)".
Disse ordene betyr mye for meg. For jeg er 100 % ærlig i denne bloggen. Jeg deler mine tanker, både positive og negative, og tenker ikke særlig mye over det selv. For det hjelper meg å få skrevet ned alt som er i hodet mitt. Du kan si det er en måte for meg å rydde opp i hodet mitt.
Uansett, poenget mitt var at jeg ble veldig glad da jeg fikk den meldingen. Jeg kan ikke helt beskrive det, men jeg lever nok lenge på de ordene. :]
And now, to something completly different. Jeg har fortsatt helt syke drømmer. Her en natt drømte jeg at jeg var på Landegode, en øy rett utenfor Bodø hvor farssiden av familien min tilfeldigvis har hus. Anywho, jeg var der, og det var også en hel gjeng med andre folk der. Jeg kjente mange av dem, og andre har jeg aldri sett før. Uansett. Vi stod på snowboard. I sanden. Logisk? Nei. Jeg var forresten jævlig god på snowboard. Jeg har aldri prøvd det på ordentlig. Vi kjørte altså snowboard nedover en bakke full av sand istedet for snø. Etter det var vi på stranden, hva vi gjorde der husker jeg ikke.
Jeg har også drømt at jeg festa vilt ei hel natt sammen med noen av mine bedre venner, og en helt spesiell en. Sprøtt.
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal drive å drømme så mye syke ting. Jeg aner ikke hvor de kommer fra, disse drømmene. Jeg blir nesten litt redd, men så tenker jeg på hvor stilig det så ut da jeg stod på snowboard nedover sandbakken og tenker at det er kanskje ikke så farlig likevel.
Jeg har blogget en del om forelskelse tidligere, og jeg vil nå gjøre det igjen. For jeg er jo en person som blir veldig lett forelska og betatt av folk. Og jeg tror jeg har gjort det igjen. Men dealen er at jeg er ikke helt sikker på om jeg er forelska eller betatt. Jeg håper jeg kun er betatt, for da går det kanskje fortere over.
Jeg snakket med min fine venn Espen i går på telefon, og jeg fortalte om personen som er mitt offer denne gangen. Espen synes at personen ikke hørtes særlig snill ut. Og kanskje er offeret ikke særlig snill og søt egentlig. Jeg er klar over personligheten til mitt offer, og jeg veit hvordan h*n kan være. Tingen er at jeg er ganske overbevist om at jeg aldri kan få dette mennesket. Og jeg tror det er rett og slett derfor jeg liker h*n så godt. For h*n er alt jeg ikke kan få, og vi er totalt motsetninger til tider. Men vi er relativt gode venner vil jeg si. Jeg er iallefall ganske begeistret for dette individet, og noen ganger er det så ille at jeg ikke vet hvordan bein jeg skal stå på. Det kjipe er at dette mennesket, som jeg sikkert hadde gjort helt syke ting for, er jævla vanskelig å få tak i til tider. Grunnen er enkel, h*n er ikke slik som meg, som blir helt gal av å være alene for lenge. H*n trives ganske godt i sitt egent selskap. Nemlig.
Kjenner det ble mye å skrive om. Haha.
Uansett, nå skal jeg straks flytte inn i egen leilighet her på Hamarøy, mens jeg jobber med min fremtidsplaaaan! Yeah, har store planer og litt ambisjoner og slikt. Jeg tror at ting blir syykt bra når jeg får gjennomført det. Jeg har ikke lyst å brette ut om alle planene her ennå. Ikke før ting blir mer sikre, da stresser jeg bare meg selv, og det er jo overhodet ikke bra i det hele tatt.
Jeg driver forresten å leser en ganske interessant bok for øyeblikket. "Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve" er en bok av ei svensk dame som har doktorgrad i teologi (faktisk) og er aktiv debattant og skribent. Hun har også diagnosen bipolar lidelse (type 2 om du lurte). I boken skriver hun om sine mørke stunder, om døden, om tvangstankene om selvmord og samtidig filosoferer hun på et fantastisk vis og reflekterer rundt livet og døden.
Boka anbefales på det sterkeste, enten du vil lære mer om bipolar lidelse, eller bare lese en bok som gjør inntrykk.
Wow, denne posten blir nok litt lang, og jeg er enda ikke ferdig.
Det begynner jo å bli høst. Og de siste tre årene har jeg alltid tenkt at høsten er verst. Men samtidig er høsten en av de vakreste årstidene jeg vet om. Greit nok at alt dør og går i dvale, men samtidig blir alt så fargerikt og fint. Skogen pynter seg i rødt, gult og brune nyanser. Jeg liker det. Men jeg har mange minner lagt til høsten. Og i år er det litt spesielt. For det er nå 5 år siden. Men jeg vil ikke fortelle om det. Jeg blir både glad og trist av å tenke på det. Høsten for 5 år siden var fin. Jævlig fin, faen så fin. Og noen ganger tenker jeg litt for mye på det. Derfor er høsten alltid verst.
Men det føles ikke som om det er så lenge siden. Men det er det jo. 5 år. Og jeg har regna på det. 1825 dager. Ett tusen åttehundreogtjuefem dager. Det er et litt stort tall. Og veldig mange dager. Jeg blir varm inni meg når jeg tenker på det. Det kribler i magen, også snører det seg i brystet når jeg innser at det aldri skal være sånn igjen. Jeg savner det faktisk. Jævlig mye. Og jeg kan ikke si det. Det går bare ikke. Og jeg veit at du ikke leser dette. Og selv om du kanskje gjør det, så tror jeg ikke du skjønner hva jeg mener, at det er deg jeg mener. Kjipt.
Men det var fint.
Har du noen gang hørt på Edith Piaf? Det bruker jeg å gjøre noen ganger. Det er faktisk nydelig.
Lesestoff: "Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve" av Ann Heberlein
Jeg har ganske mye på hjertet for tiden, jeg finner bare liksom ikke ordene helt.
Men, jeg vil først takke noen.
For her om dagen fikk jeg en melding på Facebook, fra noen jeg ikke har snakket med på lenge, og egentlig ikke har noe spesielt forhold til i dag. Uansett. Vedkommende har lest hele bloggen min, og synes jeg er flink å skrive, selv om jeg ikke skriver om noe særlig spesielt. Men det var ordene på slutten av denne meldingen som virkelig traff meg. "Bloggen din forandret meg i dag. Jeg skal nå stå opp, og faktisk leve. Takk, Beate:)".
Disse ordene betyr mye for meg. For jeg er 100 % ærlig i denne bloggen. Jeg deler mine tanker, både positive og negative, og tenker ikke særlig mye over det selv. For det hjelper meg å få skrevet ned alt som er i hodet mitt. Du kan si det er en måte for meg å rydde opp i hodet mitt.
Uansett, poenget mitt var at jeg ble veldig glad da jeg fikk den meldingen. Jeg kan ikke helt beskrive det, men jeg lever nok lenge på de ordene. :]
And now, to something completly different. Jeg har fortsatt helt syke drømmer. Her en natt drømte jeg at jeg var på Landegode, en øy rett utenfor Bodø hvor farssiden av familien min tilfeldigvis har hus. Anywho, jeg var der, og det var også en hel gjeng med andre folk der. Jeg kjente mange av dem, og andre har jeg aldri sett før. Uansett. Vi stod på snowboard. I sanden. Logisk? Nei. Jeg var forresten jævlig god på snowboard. Jeg har aldri prøvd det på ordentlig. Vi kjørte altså snowboard nedover en bakke full av sand istedet for snø. Etter det var vi på stranden, hva vi gjorde der husker jeg ikke.
Jeg har også drømt at jeg festa vilt ei hel natt sammen med noen av mine bedre venner, og en helt spesiell en. Sprøtt.
Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal drive å drømme så mye syke ting. Jeg aner ikke hvor de kommer fra, disse drømmene. Jeg blir nesten litt redd, men så tenker jeg på hvor stilig det så ut da jeg stod på snowboard nedover sandbakken og tenker at det er kanskje ikke så farlig likevel.
Jeg har blogget en del om forelskelse tidligere, og jeg vil nå gjøre det igjen. For jeg er jo en person som blir veldig lett forelska og betatt av folk. Og jeg tror jeg har gjort det igjen. Men dealen er at jeg er ikke helt sikker på om jeg er forelska eller betatt. Jeg håper jeg kun er betatt, for da går det kanskje fortere over.
Jeg snakket med min fine venn Espen i går på telefon, og jeg fortalte om personen som er mitt offer denne gangen. Espen synes at personen ikke hørtes særlig snill ut. Og kanskje er offeret ikke særlig snill og søt egentlig. Jeg er klar over personligheten til mitt offer, og jeg veit hvordan h*n kan være. Tingen er at jeg er ganske overbevist om at jeg aldri kan få dette mennesket. Og jeg tror det er rett og slett derfor jeg liker h*n så godt. For h*n er alt jeg ikke kan få, og vi er totalt motsetninger til tider. Men vi er relativt gode venner vil jeg si. Jeg er iallefall ganske begeistret for dette individet, og noen ganger er det så ille at jeg ikke vet hvordan bein jeg skal stå på. Det kjipe er at dette mennesket, som jeg sikkert hadde gjort helt syke ting for, er jævla vanskelig å få tak i til tider. Grunnen er enkel, h*n er ikke slik som meg, som blir helt gal av å være alene for lenge. H*n trives ganske godt i sitt egent selskap. Nemlig.
Kjenner det ble mye å skrive om. Haha.
Uansett, nå skal jeg straks flytte inn i egen leilighet her på Hamarøy, mens jeg jobber med min fremtidsplaaaan! Yeah, har store planer og litt ambisjoner og slikt. Jeg tror at ting blir syykt bra når jeg får gjennomført det. Jeg har ikke lyst å brette ut om alle planene her ennå. Ikke før ting blir mer sikre, da stresser jeg bare meg selv, og det er jo overhodet ikke bra i det hele tatt.
Jeg driver forresten å leser en ganske interessant bok for øyeblikket. "Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve" er en bok av ei svensk dame som har doktorgrad i teologi (faktisk) og er aktiv debattant og skribent. Hun har også diagnosen bipolar lidelse (type 2 om du lurte). I boken skriver hun om sine mørke stunder, om døden, om tvangstankene om selvmord og samtidig filosoferer hun på et fantastisk vis og reflekterer rundt livet og døden.
Boka anbefales på det sterkeste, enten du vil lære mer om bipolar lidelse, eller bare lese en bok som gjør inntrykk.
Wow, denne posten blir nok litt lang, og jeg er enda ikke ferdig.
Det begynner jo å bli høst. Og de siste tre årene har jeg alltid tenkt at høsten er verst. Men samtidig er høsten en av de vakreste årstidene jeg vet om. Greit nok at alt dør og går i dvale, men samtidig blir alt så fargerikt og fint. Skogen pynter seg i rødt, gult og brune nyanser. Jeg liker det. Men jeg har mange minner lagt til høsten. Og i år er det litt spesielt. For det er nå 5 år siden. Men jeg vil ikke fortelle om det. Jeg blir både glad og trist av å tenke på det. Høsten for 5 år siden var fin. Jævlig fin, faen så fin. Og noen ganger tenker jeg litt for mye på det. Derfor er høsten alltid verst.
Men det føles ikke som om det er så lenge siden. Men det er det jo. 5 år. Og jeg har regna på det. 1825 dager. Ett tusen åttehundreogtjuefem dager. Det er et litt stort tall. Og veldig mange dager. Jeg blir varm inni meg når jeg tenker på det. Det kribler i magen, også snører det seg i brystet når jeg innser at det aldri skal være sånn igjen. Jeg savner det faktisk. Jævlig mye. Og jeg kan ikke si det. Det går bare ikke. Og jeg veit at du ikke leser dette. Og selv om du kanskje gjør det, så tror jeg ikke du skjønner hva jeg mener, at det er deg jeg mener. Kjipt.
Men det var fint.
Har du noen gang hørt på Edith Piaf? Det bruker jeg å gjøre noen ganger. Det er faktisk nydelig.
Tuesday, September 7, 2010
Jeg er...
...Elendig til å blogge regelmessig. Jeg vet.
Soundtrack: Sonata Arctica - Replica (Nostalgi)
Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg skriver nå likevel. For tiden befinner jeg meg på Hamarøy. Enn så lenge. Jeg har lagt planer. Fremtidsplaner. Men orker ikke brette ut om det her, det er litt tidlig ennå. Men det er store planer.
Jeg vil skrive om høsten. For det skjer noe med meg når det blir høst. Det begynner å bli farger i skogen, planter visner og dør, eller går i dvale. Jeg liker det egentlig. Jeg synes høsten er en fin årstid. Men så gjør jeg ikke det likevel. Jeg blir alltid så rar. Eller, jeg har blitt det de siste årene. De som kjenner meg godt vet hvorfor. Men jaja. Jeg takler det. Det har jeg alltid gjort, enten det er på en bra eller dårlig måte.
Jeg drømmer veldig mye rart for tiden. I natt drømte jeg at jeg og noen av mine venner (en er veldig spesiell, for den personen har vært med i nesten hver drøm jeg har hatt i det siste) var først på et sted, også måtte vi dra til et hus. I det huset var det "noe", tror det var hjemsøkt av et ellerannet. Uansett, en av vennene mine hadde tydeligvis erfaring med sånt og han gjorde noe, og plutselig var det et eller annet som var ute etter oss, så vi sprang hit og dit. Også var det noe med en veske også var det over. Sprøtt. Jeg skjønner ikke.
Jeg lurer på hvorfor jeg drømmer så rare drømmer, og jeg lurer enda mer på hvorfor en av mine venner er med i de fleste av drømmene. Selv om det er ganske fint at han er med. :3
Jeg vet ikke hva jeg skal skrive mer. Det er forresten snart 1825 dager siden snart. Jeg lurer på om du og tenker på det, selv om jeg ikke tror du gjør det. Sprøtt.
Kjærleik og Fred ut!
Soundtrack: Sonata Arctica - Replica (Nostalgi)
Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg skriver nå likevel. For tiden befinner jeg meg på Hamarøy. Enn så lenge. Jeg har lagt planer. Fremtidsplaner. Men orker ikke brette ut om det her, det er litt tidlig ennå. Men det er store planer.
Jeg vil skrive om høsten. For det skjer noe med meg når det blir høst. Det begynner å bli farger i skogen, planter visner og dør, eller går i dvale. Jeg liker det egentlig. Jeg synes høsten er en fin årstid. Men så gjør jeg ikke det likevel. Jeg blir alltid så rar. Eller, jeg har blitt det de siste årene. De som kjenner meg godt vet hvorfor. Men jaja. Jeg takler det. Det har jeg alltid gjort, enten det er på en bra eller dårlig måte.
Jeg drømmer veldig mye rart for tiden. I natt drømte jeg at jeg og noen av mine venner (en er veldig spesiell, for den personen har vært med i nesten hver drøm jeg har hatt i det siste) var først på et sted, også måtte vi dra til et hus. I det huset var det "noe", tror det var hjemsøkt av et ellerannet. Uansett, en av vennene mine hadde tydeligvis erfaring med sånt og han gjorde noe, og plutselig var det et eller annet som var ute etter oss, så vi sprang hit og dit. Også var det noe med en veske også var det over. Sprøtt. Jeg skjønner ikke.
Jeg lurer på hvorfor jeg drømmer så rare drømmer, og jeg lurer enda mer på hvorfor en av mine venner er med i de fleste av drømmene. Selv om det er ganske fint at han er med. :3
Jeg vet ikke hva jeg skal skrive mer. Det er forresten snart 1825 dager siden snart. Jeg lurer på om du og tenker på det, selv om jeg ikke tror du gjør det. Sprøtt.
"För mitt hopp är en skadsjuten kråka
och jag är ett springande barnsom tror det finns någon som kan hjälpa mig än
som tror det finns nån som har svar
O jag springer med bultande hjärta
jag springer på taniga ben
O jag bönar och ber, fast jag egentligen vet
att det redan är alldeles för sent"
Den sangen er nydelig forresten. Den heter Flickan och Kråkan. Det var min søte, fine venn Espen som tipsa meg om den. :)
Emoegobilder må til.
Kjærleik og Fred ut!
Tuesday, July 27, 2010
Jeg er borte.
Soundtrack: Mew - Somtimes Life Isn't Easy
Leser: Mannen Som Elsket Yngve av Tore Renberg.
Ja, jeg er borte. Noen av dere vet hvor, andre skjønner kanskje ingenting. Men lurer noen, er det bare å ringe. :)
Jeg har det ikke helt enkelt for tiden. Jeg er vel kanskje blitt syk som de sier. Bare at det er usynlig. Du ser det ikke. Det er ikke som en brukket fot eller en arm. Det er ikke fysisk i det hele tatt, og kan kanskje ikke merkes på meg i det hele tatt. Men jeg er syk. I hodet. Mentalt som det heter. Jeg har nevt før at Beate kommer fra latinsk Beatus og betyr lykkelig. Noe som stemmer kanskje av og til, men for det meste av tiden synes jeg det er ganske ironisk at mintt navn har den betydningen. For jeg er ikke det. Store deler av tiden.
Jeg vet kanskje ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men jeg tror jeg har behov for å få det ut rt sted, så hvorfor ikke liksom. Jeg er ustabil. Jeg svinger mellom å ha det helt sinnsykt bra, til å bli depressiv. Noen kjenner dette som bipolar lidelse, noe jeg utredes for for tiden. De snakker om medisin. Og for en gangs skyld er jeg ikke redd for å medisineres. Jeg er faktisk mer redd for at jeg må gå gjennom livet med de opp- og nedturene som jeg har. Som til tider er helt forjævlige å takle alene. Dette har ført til direkte frykt for å være alene fra min side. Det er igjen vanskelig. Jeg skal jo være voksen. Jeg skal jo ha utdannelse, jeg skal jo forfaen bi selvstendig å bo alene.
I get by with a little help from my friends. Noen ganger i alle fall. Jeg kan jo ikke forvente at alle skal stille opp for meg hele døgnet. For eksempel når jeg er lei meg klokka 4 på morningen. Hvem med normal døgnrytme er våken da liksom? Jeg kan jo selvfølgelig ikke forvente at noen tar telefonen da. Jeg er ikke redd medisiner. Ikke denne gangen.
Jeg har fått en ny venn forresten. Han heter Espen og er fin og lur....i skogen. Og vi snakker i bakken og er et radarpar. :)
Nå vil jeg ikke skrive mer. Som sagt, er det noe dere lurer på, så ring. Og om jeg ikke tar telefonen, så ringer jeg enten tilbake eller sender en melding.
Jeg er så glad i dere alle, dere vet hvem dere er! <3
Kjærleik og Fred ut!
Leser: Mannen Som Elsket Yngve av Tore Renberg.
Ja, jeg er borte. Noen av dere vet hvor, andre skjønner kanskje ingenting. Men lurer noen, er det bare å ringe. :)
Jeg har det ikke helt enkelt for tiden. Jeg er vel kanskje blitt syk som de sier. Bare at det er usynlig. Du ser det ikke. Det er ikke som en brukket fot eller en arm. Det er ikke fysisk i det hele tatt, og kan kanskje ikke merkes på meg i det hele tatt. Men jeg er syk. I hodet. Mentalt som det heter. Jeg har nevt før at Beate kommer fra latinsk Beatus og betyr lykkelig. Noe som stemmer kanskje av og til, men for det meste av tiden synes jeg det er ganske ironisk at mintt navn har den betydningen. For jeg er ikke det. Store deler av tiden.
Jeg vet kanskje ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men jeg tror jeg har behov for å få det ut rt sted, så hvorfor ikke liksom. Jeg er ustabil. Jeg svinger mellom å ha det helt sinnsykt bra, til å bli depressiv. Noen kjenner dette som bipolar lidelse, noe jeg utredes for for tiden. De snakker om medisin. Og for en gangs skyld er jeg ikke redd for å medisineres. Jeg er faktisk mer redd for at jeg må gå gjennom livet med de opp- og nedturene som jeg har. Som til tider er helt forjævlige å takle alene. Dette har ført til direkte frykt for å være alene fra min side. Det er igjen vanskelig. Jeg skal jo være voksen. Jeg skal jo ha utdannelse, jeg skal jo forfaen bi selvstendig å bo alene.
I get by with a little help from my friends. Noen ganger i alle fall. Jeg kan jo ikke forvente at alle skal stille opp for meg hele døgnet. For eksempel når jeg er lei meg klokka 4 på morningen. Hvem med normal døgnrytme er våken da liksom? Jeg kan jo selvfølgelig ikke forvente at noen tar telefonen da. Jeg er ikke redd medisiner. Ikke denne gangen.
Jeg har fått en ny venn forresten. Han heter Espen og er fin og lur....i skogen. Og vi snakker i bakken og er et radarpar. :)
Nå vil jeg ikke skrive mer. Som sagt, er det noe dere lurer på, så ring. Og om jeg ikke tar telefonen, så ringer jeg enten tilbake eller sender en melding.
Jeg er så glad i dere alle, dere vet hvem dere er! <3
Kjærleik og Fred ut!
Tuesday, July 6, 2010
Random piss
Soundtrack: Placebo - I Know
Lesestoff: Terningmannen av Luke Rhinehart
Jeg har ikke blogga siden Mars, utrolig nok. Og nå har jeg tilogmed laget en til blogg, som jeg kun bruker mobilen til å poste på. Jeg har kjøpt meg ny mobil nemlig. Ja.
Jeg har egentlig tusen ting jeg vil skrive for å bare få det ut, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. For det er så utrolig mye. Jeg lever, litt iallefall.
Har vært i Bodø i en ukes tid nå, som fikk meg til å innse hvor mye bedre jeg trives der enn her på Hamarøy. Det er alltid nedtur å komme tilbake til Hamarøy etter en tid i Bodø. Nå skal det jo sies at jeg ikke gjorde noe som helst fornuftig da jeg var i Bodø, annet enn å loke rundt å feste. Men jeg var tross alt sammen med verdens beste venninne, Maria, som betyr mer enn noenting. Hun er best. :)
Jeg vil bare bort...
Og jeg orker virkelig ikke skrive mer.
Jeg skal gå meg en tur, og finner jeg noe fint, så poster jeg det på den mobile bloggen, som finnes her.
Over og ut.
Lesestoff: Terningmannen av Luke Rhinehart
Jeg har ikke blogga siden Mars, utrolig nok. Og nå har jeg tilogmed laget en til blogg, som jeg kun bruker mobilen til å poste på. Jeg har kjøpt meg ny mobil nemlig. Ja.
Jeg har egentlig tusen ting jeg vil skrive for å bare få det ut, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. For det er så utrolig mye. Jeg lever, litt iallefall.
Har vært i Bodø i en ukes tid nå, som fikk meg til å innse hvor mye bedre jeg trives der enn her på Hamarøy. Det er alltid nedtur å komme tilbake til Hamarøy etter en tid i Bodø. Nå skal det jo sies at jeg ikke gjorde noe som helst fornuftig da jeg var i Bodø, annet enn å loke rundt å feste. Men jeg var tross alt sammen med verdens beste venninne, Maria, som betyr mer enn noenting. Hun er best. :)
Jeg vil bare bort...
Og jeg orker virkelig ikke skrive mer.
Jeg skal gå meg en tur, og finner jeg noe fint, så poster jeg det på den mobile bloggen, som finnes her.
Over og ut.
Friday, March 26, 2010
Litt om alt, akkurat nå
Soundtrack: Tool & Henry Rollins - Bottom
Lesestoff: "Victoria" av Knut Hamsun
Jeg tror de fleste gangene jeg blogger, er enten når jeg er veldig glad, eller når jeg er fyktelig forvirra og sliten i hodet. Nå er det det siste.
Jeg har det greit. Jeg kjeder meg bare, og er en smule ensom. Så hva jeg blogger om akkurat nå, det aner jeg ikke. Fingrene mine går på en måte av seg selv over tastaturet, og jeg tenker egentlig ikke så mye over hva slags ord det blir av det. Det er en smule fascienrende egentlig. Det skjer ubevisst, samtidig bevisst.
Jeg trenger å komme meg vekk snart. Se litt andre mennesker, være litt mer fri. Jeg savner bestevenninna mi, Maria. Og flere andre. Jeg savner Ingeborg, jeg savner Tone, jeg savner Yngve, jeg savner Kia, jeg savner Randi, jeg savner Jørgen, jeg savner Kim, jeg savner Andreas, jeg savner Jacob, jeg savner Marita, jeg savner Silje. Jeg savner altfor mange. Og jeg savner Hilde! Og Sofie, og Oda, og Elisabeth!
Wow, det ble ganske mange.
Jeg kan jo ikke bare tenke på hvem jeg savner hele tiden, for jeg har jo fine mennesker på Hamarøy og. Jeg har Hanne, jeg har Borghild, og jeg har Bengt. Det er bra. Også har jeg Dr House! Jeg elsker House.
Nå blogger jeg tydeligvis om ingenting. Men samtidig alt.
Jeg har også verdens beste jobb. Jeg jobber på sykehjem. Og jeg elsker det. Mange vil si æsj, kun fordi at det første som slår dem er at man må skifte bleier og tørke gamle mennesker bak, og hjelpe dem på do og sånt. Men det dere ikke vet, er at det er så jævlig mye mer enn bare det. Tingen er at hver gang jeg er ferdig på jobb, går jeg hjem med en følelse av at "Jess! Jeg har hjulpet noen med å ha enda en bra dag!". For det man ikke tenker over er at mange av de som bor på et sykehjem, lever den siste delen av livet sitt der. Det er derfor jeg er der. For å sørge for at de skal ha det bra, den siste tiden de lever. Og jeg trives med det.
De har jo faktisk virkelig fortjent det. Jeg mener mange av dem har kanskje levd lenge, mens noen er yngre enn mine egne besteforeldre. Og det er både sprøtt og sårt, samtidig som det får meg til å sette pris på at jeg har mine besteforeldre i god behold.
Noen trenger kanskje hjelp til absolutt alt, og kan ikke engang gå selv, mens noen er mindre hjelpetrengende. Noen er kanskje helt borte vekk i hodet, mens andre er helt med i hverdagen.
Det kan være veldig utfordrende, men jeg har fokus på å gi hver person det de trenger, altså å få dekket deres behov, daglig. Og det gir meg så utrolig mye. Jeg mener, det å få høre fra noen "åh, er det du som kommer i dag, så koselig!" Og det å se at de lyser opp kun fordi at du kommer, det gjør noe med en. Jeg vil påstå at jeg har verdens beste jobb.
Det er derfor jeg skal bli sykepleier. Og jeg skal bli en jævla bra en og. Det har jeg bestemt.
Shit, det ble mye. Men ja. Nå skal jeg prøve å gjøre noe fornuftig. Spise frokost og sånn. Så skal jeg komme meg ut, også skal jeg trene, også skal jeg på jobb. :)
Kjærleik og Fred ut!
Lesestoff: "Victoria" av Knut Hamsun
Jeg tror de fleste gangene jeg blogger, er enten når jeg er veldig glad, eller når jeg er fyktelig forvirra og sliten i hodet. Nå er det det siste.
Jeg har det greit. Jeg kjeder meg bare, og er en smule ensom. Så hva jeg blogger om akkurat nå, det aner jeg ikke. Fingrene mine går på en måte av seg selv over tastaturet, og jeg tenker egentlig ikke så mye over hva slags ord det blir av det. Det er en smule fascienrende egentlig. Det skjer ubevisst, samtidig bevisst.
Jeg trenger å komme meg vekk snart. Se litt andre mennesker, være litt mer fri. Jeg savner bestevenninna mi, Maria. Og flere andre. Jeg savner Ingeborg, jeg savner Tone, jeg savner Yngve, jeg savner Kia, jeg savner Randi, jeg savner Jørgen, jeg savner Kim, jeg savner Andreas, jeg savner Jacob, jeg savner Marita, jeg savner Silje. Jeg savner altfor mange. Og jeg savner Hilde! Og Sofie, og Oda, og Elisabeth!
Wow, det ble ganske mange.
Jeg kan jo ikke bare tenke på hvem jeg savner hele tiden, for jeg har jo fine mennesker på Hamarøy og. Jeg har Hanne, jeg har Borghild, og jeg har Bengt. Det er bra. Også har jeg Dr House! Jeg elsker House.
Nå blogger jeg tydeligvis om ingenting. Men samtidig alt.
Jeg har også verdens beste jobb. Jeg jobber på sykehjem. Og jeg elsker det. Mange vil si æsj, kun fordi at det første som slår dem er at man må skifte bleier og tørke gamle mennesker bak, og hjelpe dem på do og sånt. Men det dere ikke vet, er at det er så jævlig mye mer enn bare det. Tingen er at hver gang jeg er ferdig på jobb, går jeg hjem med en følelse av at "Jess! Jeg har hjulpet noen med å ha enda en bra dag!". For det man ikke tenker over er at mange av de som bor på et sykehjem, lever den siste delen av livet sitt der. Det er derfor jeg er der. For å sørge for at de skal ha det bra, den siste tiden de lever. Og jeg trives med det.
De har jo faktisk virkelig fortjent det. Jeg mener mange av dem har kanskje levd lenge, mens noen er yngre enn mine egne besteforeldre. Og det er både sprøtt og sårt, samtidig som det får meg til å sette pris på at jeg har mine besteforeldre i god behold.
Noen trenger kanskje hjelp til absolutt alt, og kan ikke engang gå selv, mens noen er mindre hjelpetrengende. Noen er kanskje helt borte vekk i hodet, mens andre er helt med i hverdagen.
Det kan være veldig utfordrende, men jeg har fokus på å gi hver person det de trenger, altså å få dekket deres behov, daglig. Og det gir meg så utrolig mye. Jeg mener, det å få høre fra noen "åh, er det du som kommer i dag, så koselig!" Og det å se at de lyser opp kun fordi at du kommer, det gjør noe med en. Jeg vil påstå at jeg har verdens beste jobb.
Det er derfor jeg skal bli sykepleier. Og jeg skal bli en jævla bra en og. Det har jeg bestemt.
Shit, det ble mye. Men ja. Nå skal jeg prøve å gjøre noe fornuftig. Spise frokost og sånn. Så skal jeg komme meg ut, også skal jeg trene, også skal jeg på jobb. :)
Kjærleik og Fred ut!
Sunday, March 14, 2010
Det er nok nå...
Soundtrack: Tool - The Patient
Jeg vil at du skal slutte med det. Nå.
For jeg vet ikke om jeg orker mer. Jeg blir så sliten.
Alle tankene i hodet, drømmene ikke minst.
Og det gå jo ingen vei. Jeg vet jo det.
Men jeg kan ikke la vær liksom.
Spørsmålet er jo hvordan får man stoppet det? Når det er nok liksom. Tool er forresten best.
Kanskje skjønner du, eller så skjønner du ikke. Jeg vil at du skal skjønne, men så vil jeg ikke det likevel. For da er kanskje alt ødelagt. Og det vil jeg ikke.
"Mention this to me
Mention something, mention anything."
Etter jeg flytta så har jeg fått mer tid alene, mer tid til tanker. Og jeg blir litt skremt av meg selv, for alt går så fort i hodet. Noen ganger får jeg ikke sove fordi jeg tenker. Jeg er nok som alle andre, tviler på at jeg er noe mer spesiell. Jeg er kanskje bare mer oppmerksom på det. Også stikker jeg lett av, i min egen realitet, og det er jo kanskje ikke alltid like bra. Hverken for meg eller de andre det måtte berøre.
Tool er iallefall jævlig deilig å høre på uansett hvordan man har det og hva man tenker på. Men likevel. Du er der alltid. Hah, så et bilde av deg i dag. Det var gøy, fikk en sånn følelse inni meg. Både vond og god samtidig.
Men ja. Jeg skal begynne å trene denne uka, det blir bra. :)
Jeg kommer nok aldri til å fortelle deg det. Eller innrømme det for meg selv.
"I may find peace within the emptiness, how pitiful ."
Kjærleik og Fred ut.
Jeg vil at du skal slutte med det. Nå.
For jeg vet ikke om jeg orker mer. Jeg blir så sliten.
Alle tankene i hodet, drømmene ikke minst.
Og det gå jo ingen vei. Jeg vet jo det.
Men jeg kan ikke la vær liksom.
Spørsmålet er jo hvordan får man stoppet det? Når det er nok liksom. Tool er forresten best.
Kanskje skjønner du, eller så skjønner du ikke. Jeg vil at du skal skjønne, men så vil jeg ikke det likevel. For da er kanskje alt ødelagt. Og det vil jeg ikke.
"Mention this to me
Mention something, mention anything."
Etter jeg flytta så har jeg fått mer tid alene, mer tid til tanker. Og jeg blir litt skremt av meg selv, for alt går så fort i hodet. Noen ganger får jeg ikke sove fordi jeg tenker. Jeg er nok som alle andre, tviler på at jeg er noe mer spesiell. Jeg er kanskje bare mer oppmerksom på det. Også stikker jeg lett av, i min egen realitet, og det er jo kanskje ikke alltid like bra. Hverken for meg eller de andre det måtte berøre.
Tool er iallefall jævlig deilig å høre på uansett hvordan man har det og hva man tenker på. Men likevel. Du er der alltid. Hah, så et bilde av deg i dag. Det var gøy, fikk en sånn følelse inni meg. Både vond og god samtidig.
Men ja. Jeg skal begynne å trene denne uka, det blir bra. :)
Jeg kommer nok aldri til å fortelle deg det. Eller innrømme det for meg selv.
"I may find peace within the emptiness, how pitiful ."
Kjærleik og Fred ut.
Friday, March 12, 2010
Evig fascinasjon
Soundtrack: Tool - Stinkfist
Jeg har begynt å bli forvirra igjen. Plutselig vet jeg liksom ikke helt hva jeg vil lengre.
Jeg har forresten flytta. Ikke langt, bare fra en plass på Hamarøya til en annen. Oppeid, eller Presteid om du vil. Det er nærmere jobb og skole, så jeg slipper buss og sånn. Er et stykke å gå da, men det får være.
Jeg tenker, på forskjellige ting. Men et par ting går igjen, og nærmest hjemsøker meg. Men håper de går vekk snart. Jeg trenger å være bare meg, uten at andre ting skal komme å spille inn på avgjørelser og tanker. Det vil jeg ha meg frabedt.
Så har jeg tenkt forferdelig mye på èn ting. Kan det være slik, at noen ting, eller mennesker, glemmer man aldri. De kommer liksom alltid til å være der, bak i tankene, uten at man er klar over det selv egentlig. Men så blir de tydelige i perioder.
Jeg vet ikke. Det blir for mye å tenke over nå. Jeg skal dessuten snart på jobb, må bare innom butikken førs, handle et par småting.
Jeg har det bra, tror jeg. Er mest i musikken for tiden. Tool slutter aldri å fascinere meg.
Men jeg gidder ikke skrive mer nå.
Jeg har begynt å bli forvirra igjen. Plutselig vet jeg liksom ikke helt hva jeg vil lengre.
Jeg har forresten flytta. Ikke langt, bare fra en plass på Hamarøya til en annen. Oppeid, eller Presteid om du vil. Det er nærmere jobb og skole, så jeg slipper buss og sånn. Er et stykke å gå da, men det får være.
Jeg tenker, på forskjellige ting. Men et par ting går igjen, og nærmest hjemsøker meg. Men håper de går vekk snart. Jeg trenger å være bare meg, uten at andre ting skal komme å spille inn på avgjørelser og tanker. Det vil jeg ha meg frabedt.
Så har jeg tenkt forferdelig mye på èn ting. Kan det være slik, at noen ting, eller mennesker, glemmer man aldri. De kommer liksom alltid til å være der, bak i tankene, uten at man er klar over det selv egentlig. Men så blir de tydelige i perioder.
Jeg vet ikke. Det blir for mye å tenke over nå. Jeg skal dessuten snart på jobb, må bare innom butikken førs, handle et par småting.
Jeg har det bra, tror jeg. Er mest i musikken for tiden. Tool slutter aldri å fascinere meg.
Men jeg gidder ikke skrive mer nå.
"Hils å si at jeg hater ham!"
"Jeg vet jo du ikke gjør det, du elsker ham, uansett."
"Dust, du kunne jo si det på tull!"
Ingen forstår meg så godt som du. :)
"Jeg vet jo du ikke gjør det, du elsker ham, uansett."
"Dust, du kunne jo si det på tull!"
Ingen forstår meg så godt som du. :)
Kjærleik og Fred ut!
Subscribe to:
Posts (Atom)
