Nemlig

Soundtrack: Klovner I Kamp - Fritt Vilt
Bok: Drageløperen


Hvor er ordene når jeg trenger dem?
Jeg liker alldeles ikke å bo på Hamarøy. I hvertfall ikke nå for tiden.
Jeg vil reise vekk, jeg vil ha det gøy, og jeg vil leve. Føler at hele livet mitt flyger forbi, mens alt jeg kan gjøre er å sitte å se på.

Jeg tror jeg er litt emo at the moment.

Uansett. Her skjer lite nytt. Tankene mine spinner, og jeg lever i min egen drømmeverden. Realiteten er for kjedelig til at jeg gidder å bry meg. Døgnet mitt har ikke rytme lengre, og det er egentlig ikke særlig bra. Så jeg vurderer nå å døgne for å få det på rett kjøl. Selv om det er nyttårsaften i morgen. Eller nå. Med tanke på at klokka liksom er fem minutter over fire på morgenen. Men slik blir det noen ganger.
Har uansett hatt en fin kveld med lillesøstra mi. Vi har sett en gærn film, Madhouse. Den var litt spesi. Men grei nok underholdning.

Ute skinner månen, det er helt nydelig lys. Jeg vurderer å gå ut å ta et par bilder egentlig. Det hadde sikkert fått meg i litt bedre humør. Jeg er bare så likegyldig til alt akkurat nå.

Julaften var fin forresten. Nesten iallefall. Sett bort fra litt grining og sånn. Jeg fikk fine ting. Mp3spiller av Mamma og Morten var nok det beste. Den er med meg overalt nå. Også har jeg fått harddisk på 250 GB som kommer godt med når jeg tar så mye bilder og sånn. Også har jeg fått morgenkåpe som jeg nærmest bor i. Også har jeg fått fantastisk fete kopper av en designer kalt Poul Pava, han er dansk og lur. Bare se på de, er de ikke stilige? :D




Uansett. Jeg skal ta med en secret thingy igjen, siden det er en stund siden.

Grotesk hemmelighet #2: Jeg lever i min egen verden. Jeg har mine egne samtaler, opplever ting som jeg vil, når jeg vil og hvor jeg vil.

Jeg hører såklart på mye musikk for tiden. Og i dag slo det meg at jeg har fått meg en til sang, som er liksom "min". Fra det nye albumet til Placebo, og låta heter Bright Lights. Bare se på litt av teksten:

Now I'm trying to break free
Be in a state of empathy
Find the true and inner me
Eradicate the schicm

No-one can take it away from me
And no-one can tear it apart
Because a heart that hurts
Is a heart that works

Nemlig.

Kjærleik og Fred ut!

Fordi armen min er deilig!

Se på dette du!

So much for the promises I never intended to keep

Soundtrack: Johnny Parry - If I Was A Killer
Bok: Drageløperen

Tittelen har sine betydninger.
Johnny Parry er forøvrig den nye mannen i mitt liv.

Jeg er forresten blitt singel igjen. Surprise liksom. Jeg tror jeg skal backe fint unna forhold en good stund. Jeg skal bli følelsesløs og kald. Kanskje tilogmed slem.

Mye har skjedd i det siste. Jeg har nesten gjort ferdig min herlige tattovering på vestre overarm, bilder kommer når den er ferdig med å være ekkel og flasse og sånt.
Jeg har blitt 20 år, uten at det var så spesielt. Eller, jeg får jo lov å kjøpe whisky nå. Det er fint.
Jeg hr også feira bursdagen min, var ute med en gjeng jeg sjelden er ute med. Ble en innholdsrik og stilig kveld. Jeg ble tilogmed lurt. Det var morsomt.

Jeg orker ikke skrive mye. Siden det ble slutt mellom meg og Michael, det var forøvrig min avgjørelse, har jeg vært litt rar. Orker ikke gå inn på hva og hvorfor og sånt. Spør heller om det er noe.
Uansett, jeg har det bra, selv om hodet mitt fucker litt med meg, og jeg klarer kanskje ikke holde alt jeg har lovet. Men slik er nå det.
Jeg vet hvertfall at ting blir aldri slik man hadde tenkt.

Kjærleik og fred ut!

Mørketid...

...og jeg digger det. :)

Jeg har tatt bilder. Enjoy!

Kjærleik og Fred ut!

I got Everything I need

Soundtrack: Röyksopp - The Girl And the Robot
Leser: The Ultimate Hitchhiker's Guide

Det vil si, jeg skal lese The Ultimate Hitchhiker's Guide.
Jeg kom på det i engelsk timen i dag, nemlig. At jeg har jo aldri lest hele serien, bare første boka. Så nå er det på tide å få lest alt sammen. Jeg gleder meg.
Selv om klokka bare er 10.00, så har jeg vært oppe en stund allerede, siden 06.45 for å være nøyaktig. Har jo skole på tirsdager. Det vil si to timer engelsk. Og i dag var bussen forsinket, så jeg kom for sent til timen, og det er kjipt. For da føler jeg at dagen var litt bortkastet, og jeg har ikke engang fått drukket kaffe. Men jeg tar det når jeg kommer hjem.
Jeg sitter på biblioteket, og her må jeg være til 10.45, for da skal jeg gå ned å finne bussen, så skal jeg dra hjem. Og når jeg kommer hjem skal jeg mekke presskannekaffe, spise lunsj og lese i boka. Også må jeg nok jobbe med samfunnsfagleksa. Den skal være inne på torsdag. Og jeg skal skrive om FN og media og noe greier. Kjedelig. Men det må til.

I dag, da jeg ventet på bussen, så kom jeg fram til en ting. Vi stod å snakket litt om musikk og sånn. Og hvordan trommiser, bassister og gitarister er forskjellige. Både i bandsammensetning og i personligheter. Og jeg har altså kommet fram til at alle trommiser må ha et indre aggresjonsproblem. For veldig mange av dem, kan bli veldig sinna. Så derfor spiller de trommer tror jeg. For å få ut aggresjonen sin på en litt sunnere måte kanskje? Jeg aner ikke men jeg tror fortsatt at alle trommiser har et indre aggresjonsproblem.

Jeg savner Michael. Han var her i helga da. Og reiste på søndagskvelden. Så egentlig har vi ikke vært fra hverandre i 48 timer engang. Men likevel. Jeg savner han. Jeg tror nok at jeg er veldig forelska. Nei, ikke veldig, helt inni granskauen forjævlig forelska. Jeg har ikke vært SÅ forelska før. Det er helt sykt. For jeg er jo vant til å være forelska, men dette er noe jeg aldri har følt før. Og det er egentlig utrolig deilig. For det finnes ingen rus i verden som kan måle seg med forelskelse. Spesielt når den er gjensidig. :)
Det er ganske deilig å være Beate egentlig. Jeg har det bra, og Michael er best. Han er så snill med meg. Han er fantastisk. Jeg tror egentlig ikke jeg kan beskrive hvordan jeg har det med ham.
Greit, vi har ikke kjent hverandre lenge, men likevel føles det som om jeg har kjent ham hele livet. Og det verste er kanskje at han forstår meg. Så utrolig godt og. Noen ganger forstår han meg bedre enn jeg selv gjør. Sykt, jeg føler meg som en klisjè når jeg sier det, men det er som han gjør meg hel. Som han er puslespillbiten som manglet. Æsj, jeg blir nesten kvalm når jeg skjønner hvor forelska jeg er. Men jeg liker det likevel. :)

Herregud jeg elsker å leve!

Ha en fantastisk dag alle sammen! :)

Kjærleik og Fred ut!

Rigmor sier at...

Hun derre Rigmor må være glup.
For dere som ikke veit hvem Rigmor er, så er hun barnehagetanten til Bud, som er sønnen til Kurt.
Kurt er en fiktiv karakter som Erlend Loe skriver om.
Men det er ikke bøkene jeg mener, jeg mener filmatiseringen som er gjort av den ene boken.
Nemlig Kurt Blir Grusom. Den er hysterisk, både boka og filmen. Men jeg snakker om filmen nå.

Som nevnt er Rigmor barnehagetanten til Bud, og hun derre Rigmor altså, hun er litt sprø.
Og på youtube så fant jeg et klipp med alle tingene Bud forteller at Rigmor sier.
Som for eksempel "Rigmor sier at latter er et tegn på indre ubalanse."
Det klippet finner du her.

Vil du ha det virkelig gøy, kan du likså godt se hele filmen, Kurt Blir Grusom. For det er verdt det!



Kjærleik og Fred ut.

Oisann...

Trenger visst å oppdatere. Igjen.
Ikke at det skulle være noe nytt at jeg trenger å oppdatere litt da.
Det skjer stadig nye ting, men allikevel føler jeg at livet mitt står på pause, og tiden raser forbi.
Men jeg lever enda, og jeg elsker det. :)

Soundtrack: Anberlin - The Unwinding Cable Car
Leser: Pixley Mapogo av Tore Renberg

Låta er definitivt verdt å høre, jeg har hvertfall total hekta på den for tiden. Den er rett og slett nydelig.

Forøvrig så bør alle som liker Jarle Klepp lese Pixley Mapogo. Den er morsom, alvorlig og trist og alt på samme tid. Det tar helt av. Tore Renberg skriver helt fantastisk. Jeg digger den boka i allefall, og det er så mange morsomme ting i den. Jeg tar meg selv i å fnise og le høyt for meg selv mens jeg leser. "Heisann, innvandrermann, det er pappaen her, du!"
Herregud, jeg ler meg skakk!

Jeg er i lykkerus for tiden. Jeg er nemlig forelsket. I verdens beste og fineste fyr.
Denne fyren bærer navnet Michael. Og han er min. Bare min.
Og sammen er vi dritfine, og best i hele verden.

Jeg orker ikke skrive så mye mer om det, for da tar det helt av. Men jeg kan nevne at det er en eneste negativ ting med forholdet vårt, og det er det at han bor i Bodø, og jeg bor på teite Hamarøy. Men vi overlever det. Han har forresten vært her i helgen, og det har vært superdupermegakoselig.

Det er helt sykt hvordan det bare sier klikk mellom to personer. Spesielt siden jeg var rimelig bestemt på at jeg ikke skulle rote meg bort i mannfolk og forhold på en stund, etter alt styret i Stavanger liksom. Men med meg og Michael, så sa det bare klikk liksom. Og nå har jeg ikke øyne for noen andre. Han er bare best. Han forstår meg på alt, og han er der uansett hva. Og ikke minst; han får meg til å føle meg mer verdsatt enn noen andre har klart. Han er verdens snilleste. ILUPILU liksom. Og jeg vet han kommer til å bli sinna fordi jeg poster bilde av han, men jeg vil likevel.

Beate <3 Michael

Nemlig.

Også har jeg fått øynene opp for et nytt band. Motion City Soundtrack! De er herlige. Den gjengen der er bare helt sykt god. De har dødsstilige riff og lyder, og en mooge synth som har drittøff lyd. Og de setter seg bare inn i hjernen din og blir der liksom. Og tekstene er fantastiske. Jeg elsker dem!

Hvordan kan man ikke digge denne gjengen liksom?

Også har jeg tatt helt av med fotohobbyen min i det siste. Jeg tar masse bilder, og jeg har tilogmed begynt å redigere dem litt. Det er kjempegøy! :D Så jeg tar med noen bilder her. Enjoy!

Fordi han er best


Fordi jeg er søt når jeg er blury. :)
Foto: Michael

Fordi fjæra var fin i tangen.

Fordi maneten ikke hadde noe der å gjøre.

Fordi han er best, og fordi jeg er JÆVLIG fornøyd med dette bildet.

Ja, jeg liker ordet "fordi". :)

Kjærleik og Fred ut, folkens.

Jeg lever...

...og liker det.
For det meste iallefall.

Soundtrack: Yiruma - River Flows in You


Forresten så er den soundtracklåta nydelig. Jeg har totalt hekta på den, samtidig som jeg har hekta på Robert Pattinson's låt Let Me Sign, som og er forferdelig nydelig.
Jeg har også blitt bitt av Twilight-basillen, utrolig nok. Jeg skjemmes litt.

Jeg har begynt å jobbe på sykehjemmet her på Hamarøy, og jobber relativt mye, og stortrives med det. I tillegg tar jeg opp fag til studiekompetansen, og har to skoledager i uka som fylles med historie, samfunnsfag og engelsk. Det er faktisk gøy å gå skole igjen, nå som jeg er ordentlig motivert.

Jeg har tilogmed blitt med i TenSing, igjen. Og det er utrolig artig å få lov å være med på det. I år har jeg en litt annen rolle enn tidligere. Jeg har fått ansvaret for den fantastiske "te-gruppa" som består av ungdommene i TenSing som ikke vil være med på de andre gruppene. Da er de heller med i te-gruppa og drikker kaffe eller te. I tillegg snakker vi om det meste.
Så, jeg kan si at jeg syns det er kjempegøy å være med der igjen.

I går hadde jeg fri fra jobb og skole, så da bestemte jeg meg for å låne speilrefleksen til Morten, min stefar, med ut på tur. Så jeg, kameraet og Robert Pattinson i øret, gikk på tur i fjæra/skogen. Det ble mange fine bilder, som jeg skal få lagt ut etterhvert. Det var egentlig deilig å kjenne at jeg kan gjøre sånne ting alene, uten at det skal bringe fram minner som gjør meg sint eller oppgitt. Det er godt å leve.

Ellers, så har jeg det vel bra.
Jeg begynner å forstå at Beate er en mer komplisert person en jeg trodde. Jeg har ting jeg har skjult for meg selv. Så jeg tenkte kanskje at jeg skulle ta noen med i postene på bloggen. Jeg vil kalle det for Groteske Sannheter. Og den første er:

Beates groteske sannhet #1:
"Jeg liker å sende kryptiske meldinger, i håp om at du skal forstå."


Jeg fikk en hyggelig telefonsamtale i dag og. Matias, fra FHS, ringte meg. Og det var kjempekoselig å snakke med ham igjen. Jeg kjenner jeg savner han masse. Men forhåpentligvis kommer jeg meg en tur til Trondheim i løpet av høsten/vinteren.

Kjærleik & Fred ut!

It's okay, dry your eyes...

...'cause soulmates never die.

Åh du evige nostalgi. Jeg sitter på rommet mitt og ser på Placebo-dvd. Det er herlig. Særlig siden jeg ikke har sett den på kjempelenge.

Tankene mine svirrer som vanlig, og jeg vet ikke helt hvem jeg er lengre. Men jeg har kontroll. Tror jeg.
Jeg føler meg en smule kuttet av fra resten av verden, men hey, sånn går det når man bor på Hamarøy. Det er jo egentlig ganske så greit. Så lenge man klarer å finne på noe.

Så, jeg lever for det meste i hodet. Jeg har blitt hekta på One Tree Hill, da. Så jeg har jo litt å gjøre. Har allerede lasta ned første sesongen, og andre sesongen er snart ferdig nedlasta den og. Og når den er ferdig skal jeg leve i Lucas, Peyton, Brooke, Haley og Nathan's liv igjen.
Haha, for et liv.

Nei, jeg skal jo også se om jeg ikke kan finne meg en jobb, sånn at jeg kan reise litt å besøke en del viktige folk både her og der. Dessuten trenger jeg enda en ekstern harddisk, så det er enda en grunn til å jobbe.
Skolen går det også helt greit med.

Jeg beklager at dette innlegget suger, men jeg er litt trøtt og drømmende og sånt. I tillegg er jeg fortsatt forbanna. Og jeg blir forbanna bare ved tanken på dette mennesket, enda verre er det å se bilder. Jeg vil slå det i stykker. Nemlig.

God natt mennesker.

Kjærleik & Fred ut!

Ting som bare må ut.

Jeg har tenkt mye i det siste.
Og jeg vet det er altfor lenge siden jeg har oppdatert. Skal se om jeg ikke får skrevet noe fornuftig etterhvert. Men nå må jeg bare få blåst fra meg.
Jeg er nemlig forbannet.

Og ikke bare forbannet. Jeg er forbannet, sint, såra og oppgitt på en gang. Hvem det gjelder kan man sikker gjette seg til. Jeg gidder ikke skrive det iallefall.
Tingen er, etter å ha tenkt nøye igjennom ting, har jeg kommet fram til at jeg både synes synd på denne personen, samtidig som jeg er forbanna.
For er det mulig å bli mer blåst? Nei! Jeg tror ikke det.

Om jeg hadde møtt deg på gata i dag, så vet jeg ikke hva jeg ville ha gjort rett og slett. Muligens hadde jeg blitt lammet av sjokk av å se deg, mulig jeg hadde prøvd å dra til deg. Du bare irriterer meg så inn i granskauen. Hele tankemåten din. Hele måten du er på. Du bare ser det ikke selv! Mulig ikke alle andre ser det heller.
Men det som er så trist med hele greia, er at jeg kjente deg jo. Du var ikke slik hele tiden. Ikke i begynnelsen ihvertfall. Mulig det bare var omstendighetene. Ikke vet jeg. Jeg vet bare at jeg alldeles ikke tåler trynet ditt den dag i dag. DUST!

Det verste er at jeg nesten ikke klarer å få ting ut, for jeg er så forbanna at jeg ikke klarer formulere setninger engang, så tilgi meg for at jeg skriver teit.
Uansett, jeg blir kvalm av å tenke på deg i dag. Hele måten du behandla meg på. Kjefta meg opp som jeg var en liten unge. Herregud, går det an å bli mer.....ja! Jeg vet ikke.
Jeg vet bare en ting.

Jeg er glad for at jeg ikke har noe å gjøre med deg lengre. Det er nesten sånn at jeg angrer på at jeg ble kjent med deg i det hele og store. For jeg trengte alldeles ikke en som deg i livet mitt. Jeg tror du trenger hjelp. Og jeg synes det er kjipt at du ikke ser selv hvor fucked up du kan være til tider. Men hey, det er jo ditt liv. Heldigvis har jeg kun mitt eget å tenke på.

Faen ta deg for alt. Jeg er glad jeg stakk.

Bare Beate.

Soundtrack: Band of Horses - The Funeral

Jøssjess. Er vel på tide med en liiiiten oppdatering? JA!

Jeg har flytta. Nordover. Til Hamarøy igjen. Tilbake til min mor, og alle folka som jeg er så glad i. Nemlig. Så ja, kjærligheten tok en brå slutt, men det var nok for det beste. Jeg gidder ikke legge ut detaljer her, det jeg kan si er at det hele endte i at jeg ble kasta ut. For det ble jeg. Også bodde jeg på hotell de siste fire dagene mine i Stavanger. Nemlig.

Men det er sånn som skjer, nok om det. Om du vil ha hele historien, så får du spørre.

Jeg er altså flytta ja, og hva skal jeg nå? Jeg hadde jo ca verdens beste jobb i Stavanger, på sykehjem der. Og det verste med å reiste fra Stavanger var egentlig jobben, og det skulle vel si litt om hvordan situasjonen der ble. Enniveis, jeg skal nå prøve å få tatt studiekompetansen, sånn at jeg kan gå på høyskolen og bli sykepleier, for det vil jeg jo. Endelig fant jeg ut det. Så nå må jeg bare finne ut hvordan jeg kan få studiekompetanse billigst, og på kortest mulig tid. Allmenn på tre år gidder jeg IKKE. Slik er det.

Uansett, det var jævlig digg å komme nordover igjen, selv om jeg bare var hjemme hos mamma i en ukes tid før jeg stakk til Bodø for å henge med gamle venner og feriere litt med min far. Jeg er i Bodø at the moment, men reiser på onsdag eller torsdag. Jeg savner mammaen min faktisk.
Uansett. Det har vært fantastisk i Bodø disse ukene, jeg har hengt med venner jeg ikke har sett på leeenge, hengt med Marthe som jeg bodde med på folkehøgskolen, festet (muligens litt for hardt til tider), og generelt bare kosa meg. Og nå er Sofie fra folkehøgskolen i Bodø på besøk og! Det er bare kjempemegakoselig! Men såklart så fører jo det også til at jeg nå savner alle de andre fra folkehøgskolen noe helt for jævlig! Så om noen av dere leser dette, så skal dere vite at jeg tenker masse på dere, og savner dere masse. Og ikke minst, så er jeg kjempeglade i dere! Og har dere mulighet, så kom på besøk! :D Selv skal jeg prøve å komme meg til Trondhjem en tur snart, for jeg vet om noen der jeg er så glad i, som jeg trenger å se snart. Nemlig.

Ellers så er det veldig rart å være bare Beate igjen. Om du skjønner hva jeg mener.
Tingen er at Frøken Beate, eller jeg, alltid har vært vant til å enten være inni granskauen forelska i noen, eller så er jeg sammen med noen. Og sånn har jeg alltid vært, og nå når jeg plutselig ikke er noen av delene, så var det veldig rart.
Fordi, jeg er bare meg. Jeg tenker liksom ikke konstant på en til person, nå er det kun meg og mine behov liksom. Ikke misforstå, jeg vil ikke virke egoistisk eller egosentrisk. Men, jeg kan iallefall sette meg selv først, istedetfor at jeg alltid skal tenke på den jeg er forelska i, eller den jeg er sammen med. For nå er det bare meg.

Og vet du egentlig hva Beate betyr?

Det kommer fra latinsk "beatus" og betyr Lykkelig.

:)

Jæren har satt sine spor

Soundtrack: Lady GaGa - Poker Face

Lady GaGa faktisk. Haha, jeg ler litt av meg selv. Det syns jeg at jeg gjør ofte for tiden, ler av meg selv altså. Men ja. Jeg skulle ikke skrive om det.

Tittelen "Jæren har satt sine spor" refererer til at jeg nå, for første gang siden jeg sluttet på Jæren Folkehøgskule, har lest i årboka mi. Jeg har også lest hilsene de andre har skrevet personlig til meg. Og det burde jeg jo ALDRI ha gjort. Fordi jeg ble angrepet av savn etter menneskene jeg ble så glad i. Og det å lese det de har skrevet til meg, gjorde at det begynte å boble inni meg, i brystet et sted. Og det var deilig, men litt vondt på samme tid. For herregud som jeg savner dem. De har virkelig satt dype spor hos meg.

Jeg skulle ønske jeg så dem hver dag, slik som før, eller i det minste kunne treffe dem nå, for nå vil jeg virkelig. Men jeg bor jo i Stavanger, og jobber masse. For jeg har fått meg en jobb nå. :) På Stokka Sykehjem. Der er jeg assistent i 5. etasjen, og jobben min går for det meste ut på å vaske gamle mennesker, trille dem i stolene sine, kjøre sparkesykkel gjennom avdelingen fra det ene kjøkkenet til det andre, mate gamle mennesker, og ikke minst være snill og hyggelig. Haha, tenk at jeg er så flink å gjør det.
Men jeg bor i Stavanger og jobber masse, og det gjør ikke alle de andre Jærenbarna.

Uansett, nå datt jeg av lasset. Jeg vil ringe alle sammen jeg savner å bare si "HEIA! Æ savna dæ!" For det gjør jeg, virkelig.

Dere vet nok hvem dere er. <3

Long time, no writing

Æ e fin når det e påskesol i Steigen.

Soundtrack: Zeromancer - Stop The Noise

Satan, er evigheter siden jeg har blogga, så nå er det på tide igjen. Med siggen i hånda og PC'en på bordet.
Jeg hadde lyst å skrive om at jeg elsker lyden av en sigarett som blir røyket, og snø som smelter.
Det var i påska, da jeg var i Steigen sammen med mammaen min, og søskene mine. De savner jeg nå. Fordi aaaat....

Jeg har nå flytta til Stavanger, og er ferdig med folkehøgskola. Det var trist, og jeg overdriver alldeles ikke når jeg sier at dette året på folkehøgskole er det beste året jeg noen gang har hatt. Og jeg savner enda alle sammen.

Livet i Stavanger er enda ikke særlig spennende. Jeg har søkt på en del jobber, for jeg må jo ha en jobb. Har vært på to intervjuer, et på Statoil og et på Meny. Jeg venter enda på svar fra begge stedene, men regner nok med at jeg søker på flere jobber etterhvert.
Ellers har jeg ikke gjort mye spennende etter vi flytta. "Vi" som i meg og Kjetil, for det er jo faktisk han jeg bor med.
Vi har ommøblert en del da, og vaska og styra. Så sånn er det.

Var ute på min første sosiale ting i går da. Ble oppringt av fetteren til Kjetil, som også heter Kjetil. Og han ville at vi skulle komme til badedammen og drikke øl og grille og chille og sånt. Så vi rusla nedover. Alt i alt en jævla fin dag. :)

Jeg savner folka mine da. Jeg kjenner jo bare sånn 3-4 mennesker i Stavanger, og det er litt kjedelig. Spesielt når jeg er vant til å omgås folk nesten hele tiden. Men det blir en tur nordover i sommer da. Og jeg gleder meg virkelig til det.

Slenger med noen bilder jeg tok i påska, Kjetil har vært snill å redigert dem for meg. :)

Fordi jeg har verdens vakreste lillebrødre:

Heldig er jeg

Soundtrack: Opeth - Harvest

Hei, jeg heter Beate, og jeg trenger dette for å overleve:

-

Musikk

Vennene mine

Kjetil

Film

Bøker

Nikotin

ØL

Kjærleik

Familien min

-

Det er det en trenger for å være Beate. Og alt det har jeg. Jeg er kjempeheldig.

I tillegg skal jeg se Zeromancer på fredag, med Kia og Knut, noe jeg gleder meg helt sykt til! Jeg

skal altså på en bra konsert med bra folk! Kan det bli bedre? Nei. Trokke det.

Også skal jeg reise hjem en tur i neste uke, ferie og sånt! Jaa!

Jeg savner folka hjemme nemlig. Bli digg å komme seg oppover en tur.

Nå, skal jeg noe annet. Er ikke sikker på hva, men Kjetil mumla noe om å gå til Kleppevarden å se på solnedgangen. Han er best i verden! <3

Jeg er heldig.

Kjærleik og Fred ut!

Tanker og redsel

Soundtrack: Yeah Yeah Yeahs - Maps <3

Jeg tenker.
Masse.

Nemlig.

På hva jeg skal gjøre etter mai. På hvem jeg egentlig er, og hvordan andre mennesker oppfatter meg. Hvorfor gjør jeg det? Fordi jeg generelt er bekymra. Jeg er pissredd for å være mislykka. Allikevel rakker jeg ned på meg selv, til jeg føler meg mislykka. Slutt med det, Beate. Jeg trenger alldeles ikke ha det sånn. Jeg burde være glad.
Men da jeg våkna opp i dag, var alt sånn tungt og jævlig, og jeg nekter å være alene i dag. Det tør jeg ikke. Jeg er i pisshumør, men gidder ikke vise det. Såklart. Men spør noen nok, så begynner jeg nok å grine. Pingla. Haha.

Uansett, jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg skal bli sånn? Jeg har vært stabil lenge, men det kan jo og ha noe med at jeg er forelska å gjøre, liksom. Jeg har liksom ikke tid til å være lei meg og sånt.

Jeg er redd. Visste du det? Ikke jeg heller, helt til jeg skjønte, at plutselig, så er jeg mye mer voksen enn jeg var for en måned siden ca. Det er ekkelt.
Også er jeg redd for at jeg skal ødelegge alt det fine jeg har nå. For det vil jeg ikke.
Jeg er så glad for at jeg har det så fint, og ikke minst er jeg glad i Kjetil. For han er nok det beste som har skjedd meg ever, og jeg aner ikke hvordan jeg skal få forklart det.
Men han gjør meg glad, han gir meg den gode følelsen inni meg som sier at nå, er alt bra. Men det er jo så typisk meg å ødelegge. Men jeg vil jo ikke det.
Så jeg prøver å la vær. Nemlig.

Kjærleik og Fred ut!

Now or never, is not fear, it makes no sense to me

Soundtrack: Magnus Eliassen - Follow Me

Navnet på innlegget gir ikke mening, men jeg liker setninga.

Jepp, jeg har nettopp sett filmen Serenity på tv. Jeg har hatt lyst å se den kjempelenge, har tilogmed vurdert å kjøpe den et par ganger, og jeg tror nok at jeg må gjøre det, nå som jeg har sett den. Den var skikkelig kul.

I går var en ekstremt koselig dag. Jeg var på kafè med Hilde, AKA Trillebår, ca hele dagen. Babla piss og alt sånn. Fikk hilse på noen av vennene hennes, som var kjempekoselige. Også drakk jeg altfor mye kaffe og spiste den største kanelbollen jeg har sett i hele mitt liv. En gjennomført fin dag.

Nå ser jeg halvveis på V for Vendetta, fordi den er kul. Helst vil jeg egentlig være med Kjetil, men det går ikke, siden jeg er i Klæbu, og han er i Bergen. VANSKELIG!

Men jeg ser han igjen snart, søndag eller mandag. Og gjett om jeg gleder meg!

Det er litt merkelig det der, hele tingen med Kjetil. For, jeg hadde egentlig bare planlagt å bli bedre kjent med fyren, fordi jeg skjønte at han tydeligvis var verdt det. Og det er han jo, så jævlig! Det hele endte med at Kjetil pakka spritusja i lomma og det hele var ett triks. Haha, intern humor er finest! ÆSJ! Sigveeee! Nemlig.
Nei! Æ kan ikke det!
Uansett. Det hele endte opp der hvor vi er nå. Kjærester, apparantly. Og jeg kan ikke påstå at jeg IKKE liker det. Jeg er så glad hele tiden. Jeg er så glad for at det ble sånn. Jeg er så glad han er glad i meg.

Jeg har aldri følt det sånn for noen. Ever. Det er skremmende egentlig. Spesielt nå. Mai er cirka 2 månder unna, og jeg aner ikke hva som skjer. Og det lager litt kaos. Men jeg prøver å ikke tenke på det, og heller ta ting som det kommer.

Men det hjelper litt å blogge om det. Jeg er ærlig med meg selv når jeg blogger.

Men tilbake til saken. Jeg er så utrolig, grusomt, voldsomt, ustyrtelig, forferdelig, nesten ekkelt glad i Kjetil. Og jeg savner han så mye akkurat nå, at det faktisk gjør fysisk vondt inni meg et sted. Men det er litt godt og. For han er så jævlig verdt det.

Nå har jeg små planer om å legge meg, og enten lese i Harry Potter & The Order of the Phoenix, eller tegne Johnny the Homocidal Maniac. Jeg blir sånn når jeg leser en bra tegneserie, jeg får lyst å tegne figurene. Johnny the Homocidal Maniac er jo da ikke en hvilken som helst tegneserie, den er jo rimelig spesiell... Kan man si. Den må leses, kan ikke forklares.

Men yeah, nå skal jeg ta meg en røyk og finne ut av hva jeg skal gjøre.

Kjærleik og Fred ut!

Diverse pess

Soundtrack: Zeromancer - Need You Like A Drug


Jeg savner Kjetil. Masse.
Det er nesten litt jævlig. For jeg savner han så masse. Og jeg klarer ikke forklare, men det er bare tre dager til jeg ser han igjen. Men likevel liksom. Jeg savner han.
Men det er jo godt å vite at det er kun fordi jeg er så veldig glad i han. For det er jeg jo.
Jeg er kjempeveldigmasse glad i han. Nemlig. Kun fordi jeg kan.

I dag skal jeg på kafè med Hilde, eller Trillebår om du vil. Det blir kos.

I går var jeg og Tante på Ikea, siden vi ikke hadde noe å gjøre, og da ble jeg flyttesyk. Det skjedde sånn plutselig da jeg så alle innredningene som var utstilt sånn ca overalt. Jeg fikk bare utrolig lyst å flytte. Men jeg aner ikke hvor. Uansett.

Jeg har rare drømmer, her en natt drømte jeg at jeg var med i en flykræsj. Flyet skulle lande, men så havnet vi på tvers på rullebana, og kræsja i noe trær og greier, også kjørte flyet uti et vann, men plutselig så var flyet en buss. Saklig.
Og i natt drømte jeg et eller annet sykt noe, som involverte at jeg kjøpte en parfymeflaske. Sykt.

Blæh. Nå kommer jeg ikke på mer fornuftig å skrive. Nemlig.

Kjærleik og Fred ut!

Malaysia, en fantastisk opplevelse!

Soundtrack: Porcupine Tree - Arriving Somewhere But Not Here


Da er jeg tilbake i Norge igjen. Klæbu rettere sagt. Jeg er nemlig på besøk hos Tante Hilde. Det er kjempekoselig. Selv om jeg savner noen.

Malaysia var helt fantastisk. Nemlig. Jeg har kost meg som bare det, og opplevd helt sykt mye.
Kuala Lumpur er den største byen jeg noen gang har sett, seriøst. Jeg følte meg bitteliten konstant. Men det var mye å se overalt. Uansett hvor jeg snudde meg så jeg noe nytt.
Vi reiste også til delen av Malysia som heter Camerong Highlands, som er oppe i fjellene. Vi var blant annet på det høyeste punktet i hele Malaysia. Det var fantastisk utsikt over fjell og grønt landskap. Var også å besøkte teplantasjer i Cameron Highlands, det var sykt. Tetrær overalt.

Fra Cameron Highlands reiste vi videre til Penang. Der var det en nydelig strand og varmt sjøvann som var herlig å bade i. Jeg kjøpte faktisk en rosa (Ja, du leste rett, rosa) badeshorts, fordi jeg og Kjetil absolutt måtte bade. Også bada vi og var søte.

Videre fra Penang bar det ut til Pankor Island, som er et av de vakreste stedene jeg noen gang har vært i hele mitt liv. Det var jungel, grønn natur, sandstrand og gekkoer. Det var helt fantastisk! Jeg fikk tilogmed sett flaggermus! Og de som kjenner meg, vet at jeg elsker flaggermus! Dessuten fanga Kjetil og jeg en gekko, som jeg senere hadde på fingeren, for den var bitteliten liksom, også hadde vi øyekontakt! Jeg har hatt øyekontakt med en gekko! Hvor sykt er ikke det? Det var sykt kult.
Og dagen etter fanga vi en større øgle som jeg også hadde på armen! Det var dødskult!

Uansett, jeg har kost meg enormt mye. Jeg klarer ikke å få skrevet mer nå.
Men en ting skjønte jeg i Malaysia.

Jeg er så enormt glad i Kjetil. Og akkurat nå, så savner jeg har sykt mye. Men det går bra, for det er bare en uke til jeg ser han igjen.

Kjærleik og Fred ut!

Reisefeber

Soundtrack: Anathema - A Natural Disaster

Jepp, jeg har reisefeber. Så det holder.

Jeg reiser nemlig til Malaysia på mandag, og det er faktisk under 48 timer til! Herregud, det er så utrolig fjernt, at jeg faktisk skal reise til Malaysia. Jeg skal til Kuala Lumpur liksom. Haha, hvor fjernt er ikke det? Jeg skjønner ikke noe. Det har ikke gått opp for meg en gang.
Jeg vet bare at det skjer noe stort, og at jeg skal reise, men jeg aner virkelig ikke hva som venter meg i Malaysia. Annet enn helt annerledes klima liksom.

Jaja, jeg håper bare jeg overlever der nede. Det hadde vært så typisk meg å prester å bli skada eller noe der. Haha, så må jeg være igjen der liksom. Uff nei, sånn vil jeg ikke tenke på. Jeg håper det går bra. Jeg håper spesielt at flyreisen går bra. Jeg hater å sitte i ro lenge, og flyturen tar maaaaange timer. Vi skal mellomlande i Amsterdam. Haha. Uansett, mandag klokka 15.00 reiser vi ut til sola, og flyet går 17.40. Hørte du det pappa? 17.40! HAHA!

Nei, ellers så har jeg det kjempefint. Bortsett fra at jeg savner Jørgen og Randi sykt mye. Men jeg har det flott fordetom liksom. Kjetil er jo en søting. :)
Men, ja. Nå orker jeg ikke skrive mer.
Jeg må gjøre et eller annet. Reisefeberen gjør meg rastløs som en madderfakker.

Kjærleik og Fred ut!

ÆSJ!

Soundtrack: LFMAO- YES!


Jess, på tide med et nytt innlegg nå.

Jeg har det bra, men jeg har også bronkitt. Så jeg er i elendig form, og hoster som en madderfakker. Så til tross for at jeg har det bra, er egentlig det meste ÆSJ. Fikk vite på fredag at Randi, som er ei av de beste jentene på hele skolen, Randi som redder dagen min når vi har linjtimer, Randi som er min lille pera, er blitt utvist. Skulle opp i bilen til Jørgen med Kjetil, og i det vi kommer opp, kommer Randi ut av bilen og forteller at hun er utvist. Og jeg begynte såklart å grine. Fyfaen. Også forteller Jørgen meg at han har slutta, for han orker ikke å være her uten Susana. Da begynte jeg jo bare å grine enda mer. Så det sugde.

Og i tillegg fikk jeg aldri sagt hadet til Randi, for hun dro i går, mens jeg satt på legevakta og venta i 2 timer på å få komme inn. Det var så stygt.

Og i morgen reiser Jørgen.

Æ KOMMER TE Å SAVN DÅKKER HEILT JÆVLIG!
Æ E SÅ GLA I DÅKKER JO!

Der var det sagt.

Ellers går det bra. Jeg skal snart til Malaysia. Det blir flott. Må bare bli frisk først.
Og ellers er jeg en svekling.

Dessuten er Kjetil søt når han sover.

Kjærleik og Fred ut!

Forandringer

Soundtrack: Opeth - Bleak

Jess jøss.

Etter mye om og men har jeg funnet ut at jeg må oppdatere litt.
Ikke det at jeg har helt peiling på hva jeg skal skrive da.
Men ja. Vi prøver.

Kjetil har gitt meg dilla på Opeth igjen, og minnene strømmer på fra den gang jeg var 14-15 år og bodde hjemme hos mammaen min i kjelleren. Emo som faen, med stearinlys overalt, og en liten emodrittunge i sofaen som smugrøyket og hatet livet.
Herregud som jeg har forandra meg egentlig.
Det å gå fra å faktisk ville dø, men å ikke kunne dø fordi jeg er for glad i menneskene rundt meg og familien min. Også er jeg blitt en person som verdsetter alle de pittesmå tingene som andre ser som trivielle. Men ingenting er trivielt, som de sier i The Crow.

Det er rimelig sykt at jeg er så glad som jeg er for tiden, har hatt et par sånn triste stunder, men de har gått fort over. Hva det er som gjør det, er jeg ikke sikker på, men jeg tror det er litt Kjetil sin feil.

Men tilbake til forandringene mine. Jeg husker godt hvordan jeg var i 2004-2005. Jeg var en liten unge da, vil jeg selv si. Fjortissgother så det holdt. Som utviklet seg til å bli en emo etterhvert. Det jeg gjorde for det meste på den tiden, ihvertfall i 2004, var å sitte i kjelleren og gråte og høre på musikk, og skade meg. Fyfaen, skjønner egentlig ikke hvorfor, men jeg var vel lei meg, og følte vel ikke at jeg passa inn noen plass.

Så kom 2005, med kjærlighet og venner. Det var et fantastisk år på både godt og vondt, og jeg kapra Niklas, den søtingen. Men herregud så fucka det forholdet var, men jeg har lært mye av det, og Niklas er fortsatt mongoviktig. :)

I dag, 2009, vil jeg si at jeg er glad. Jeg er utadvent og har mange venner, setter pris på å leve og unngår for det meste å skade meg. Hvis jeg sier at jeg har sluttet helt med det, så lyver jeg. Derfor sier jeg det ikke. Men jeg har det fantastisk akkurat nå.
Jeg tror folkehøyskola har hjulpet meg på mange måter. Og jeg er sikker på at enkelte personer her kommer alltid til å ha en spesiell betydning for meg. Dere veit hvem dere er, håper jeg.

Dessuten, så er det en del folk rundomkring ellers i landet som har betydd ekstremt mye for meg. Borghild, Ingeborg, Tone, Yngve, Maria, Niklas, Angelica, Severin. Dere er fantastiske.
Og Ida Eline. Nemlig.

Uansett, nå skal jeg gjøre noe annet. Høre på Opeth og være glad.

Kjærleik og Fred ut!

De siste feriedagene

Soundtrack: Anathema - Closer

Jess.
Datamaskinen min har kræsja, det vil si harddisken er død. Eller noe. Så jeg har ingen datamaskin. Men det går bra. Kjetil låner meg sin.
Jeg er nå tilbake på Jæren Folkehøgskule. Det er ikke kommet så mange ennå, jeg og Kjetil ble kjørt utover av Knut 11.30 i morges, og da var det cirka enda mindre folk her.
Uansett, de som har følgt med veit at jeg stakk til Stavanger på fredagen, og der var jeg til i dag. Hos Kjetil. Og herregud så gøy vi har hatt det sammen. :D
Vi har gått tur, noe han skal ha jævla mye cred for å få meg med på, den ene dagen gikk vi 1,5 mil for faen! Jeg er liksom ikke personen som elsker å gå så lange turer, men av en eller annen grunn så ble jeg pent med å gå rundt Stokkavannet i Stavanger, i kulda. Det var kaldt, men vi overlevde, dessuten hadde Kjetil vært kjempeflink og stått opp først og kokt kaffe og smurt niste. Så vi hadde kaffepause og hele greia.
Jeg har generelt bare kost meg de siste dagene, og kan alldeles ikke huske sist jeg hadde det så bra.

Så det så.

Kjærleik og Fred ut!