SKINS!

Nå skal jeg se Skins.

Sammen med Eirik, den gale sunnmøringen. Sofie, Bull faktisk, fra Bærum. Oda, med dreads, fra Asker. Også Hilde, hun trener, på Arena, også trener hun turn.

Jeg er ingen av de tingene. Jeg er bare en nordlenning, som alle tror er same. Men jeg trives sånn. Og jeg ELSKER Skins! <3
Nemlig.

Legger med et bilde av folka i Skins, jeg.



Kjærleik og Fred ut!

Liar, liar pants on fire!

Når jeg leser min gamle blogg, ser jeg at jeg er litt god til å lyve.
Jeg lyver vel mest for meg selv.
Om tanker og følelser. Men slik er nå det.

I dag har jeg det både bra og kjipt. Og, ja. Er vel ikke så mye mere å si om det.
Jeg har begynt å henge mer med Oda, Sofie og Eirik. Vi ser Skins! Det er mongotrivelig.

Og jeg har begynt å høre på Kent igjen, og det er jo jævla fint.
Nå har jeg ikke mer vettugt å skrive.

Kjærleik og Fred ut!

Hver gang.

WARNING!
Fare for whining. Nemlig.

Det skjer. Hver jævla gang.

Jeg forelsker meg. Også går det til helvete.
Og jeg føler meg så jævla alene, selv om jeg er ganske klar over at jeg alldeles ikke er det. Men poenget er vel at jeg bare vil ha det bra eller noe. Også vil jeg at folk skal forstå. Og de gjør kanskje det, men allikevel er jeg overbevist om at de ikke forstår.

Jeg må rett og slett lære meg å gi faen. For det er det folk gjør med meg. De gir faen. Dette gjelder selvfølgelig jævla få mennesker, for de fleste gir ikke faen. Tror jeg hvertfall.
Men, spørsmålet er vel, hva faen gjør jeg nå!?
Jeg prøver å forholde meg normalt til personen dette gjelder, og jeg tror ikke han skjønner at jeg er særlig såra, for han forstår sjelden noe. Nemlig.

Jeg sitter bare igjen med en helt jævlig følelse av at jeg bare er luft, og en person å bomme røyk av. Og at han gir fullstendig faen i hvordan jeg har det, eller hva jeg gjør.
Jeg vil ikke ha det slik. Jeg vil bare være meg. Og bli verdsatt for den jeg er. For, jeg tror ikke jeg er en dårlig person.

Alt jeg vil nå er å legge meg, men det er jeg redd for.
Og det er litt teit. Å være redd for å legge seg, kun fordi man er redd seg selv. Er jeg den eneste som har det slik? Har DU det slik noen ganger? At du blir direkte redd deg selv. For hva du er i stand til å gjøre?
Jeg er det. Jeg vet at jeg er i stand til å gjøre mye fælt, mot meg selv og andre. Jeg er også fult kapabel til å si ting, som jeg aldri burde sagt. Jeg kan rett og slett være direkte slem, eller ond om du vil. Og det vil jeg ikke.

Noen ganger, så aner jeg ikke hva jeg vil.

"You could have it all
my empire of dirt
I will let you down
I will make you hurt
If I could start again
a million miles away
I would keep myself
I would find
a way"

- Trent Reznor

Kjærleik og Fred ut.

Takk.

Nå er det en stund siden jeg har blogga.
Det er fordi jeg ikke har visst hva jeg skal skrive, eller rett og slett ikke orka.
Fordi jeg har hatt så mye kaos og piss i hodet, og jeg ikke orker at bloggen min skal bli en whinegreie. Det hadde vært kjedelig å lese om. Synes jeg.

Nå ligger jeg i senga mi, våkna for en time sia, og oppdaga at klokken skulle vært stilt en time tilbake, og dermed var det ennå lengre til middag enn jeg trodde.
Nå er det heldigvis bare en time igjen.
Jeg hører på Vrakpant, faktisk. Det er det nok få som vet hva er. Men det er bandet til to meget gode kompiser av meg. Jeg liker det, det er veldig fint.

Jeg vil rette en stor takk til Knut, Kim, Randi, Lene og Andreas, for at de tar vare på meg, når jeg er teit og lei meg. Det betyr ufattelig mye.
Dessuten vil jeg også takke Borghild som alltid er der for meg. Jeg savner deg!

Nå skal det jo sies at det ikke er bare Borghild jeg savner. Men Hanne. Og Tone. Også Niklas. Og Angelica. Og Marius. Og en haug andre folk!
Men jeg trives her på skolen, for det meste av tiden hvertfall. Men allikevel, jeg gleder meg som en unge til å komme hjem til jul!

Jeg har nettopp vært i London, sånn by the way. Det var deilig å endelig få komme tilbake til den byen som har gjort mest inntrykk på meg noensinne. Jeg rett og slett elsker London. Jeg har så lyst å flytte dit en dag. Men, det er og blir en drøm, vil jeg tro.

Jeg skal dusje nå, og vente på middag. Nemlig.

"Et stille menneske
med følelsa førr alt anna enn livet
kastest rundt
spottes og tråkkes på."

- Vrakpant

Kjærleik og Fred ut!

Hva er lykke?

Tell me if you want me to lie
Cause this has got to die.

Damien Rice igjen.
Denne gang hjemme på trappa i Ulvsvåg. Med sigaretten i hånda.
Klump i halsen og et håp som aldri slukker.
Kjennes det ut som.
Og ensomhet, uansett hvor mye de andre bryr seg.

Jeg tar meg i å tenke rare tanker igjen.
Hva er lykke?
Er jeg lykkelig?
Jeg tror jeg er det, men samtidig ikke.

Men hvorfor streber mennesker etter lykke?
Hvis jeg googler "happiness", så er det første bildet av mange glad smil.
Er lykke å smile? Hva faen er lykke? Og hvorfor vil jeg absolutt være lykkelig?

Og hva skal til? Et smil?

Kanskje.

What's the point of this song, or even singing?

Kjærleik og Fred ut.

Evigvarende håp

Concerning Resurrection.

Jess. Det er veldig rart, hvordan man bare kan la vær å tenke på ting, men så klarer man likevel å tenke på det uten at man vet det. Ja, det går an, jeg gjør det tydeligvis hele tiden.
Så nå er jeg halvveis ødelagt fordi jeg har begynt å tenke igjen.
Det jeg sitter mest igjen med er spørsmålet "Hva kan skje?"
Og vil jeg egentlig det?

Ja. Mer enn noe annet.

Herregud, jeg er relativt patetisk. Jeg vil jo veldig gjerne få orden i dette rotet og ende opp med Resurrection. Men. Haha. Det skjer nok aldri. Jeg er ikke så heldig.
Men håpet er der. Og det er et drepende håp.

I wanna fight for You
But I don't wanna win
If I'm not the right for You
And if I am I've always been

--------------------------------
I will love forever who You are
Not what I want for You to be

Du aner ikke hvor mye kjærlighet jeg har igjen...

Fred ut.

Is that allright with You?

Nei, tenk at det er det ikke.
Jeg orker ikke mer pisspreik fra deg.
Jeg orker ikke at du skal slenge dritt til meg hele tiden.
Uansett hva jeg sier, uansett hva jeg gjør og uansett hva jeg hører på, så er det faen meg noe galt med det.
"Det er vasketime no, så get the fuck back!"

Kan du ikke bare høre hva jeg sier? Jeg sa det jo ganske tydelig, at fortsetter det slik, så kommer du til å trå over en viss grense og såre meg. Og da fucker ting seg for meg. Da går det til hvelvete. Jeg var ærlig, og fortalte deg, at jeg takler ikke drittkasting over lengre tid. Og jeg sa pent i fra, at jeg synes ikke det var kult. Du sa jaja, du skulle ikke gjøre det mer.
Også fortsetter du!? Takkskaldufaenmegha!

Uansett. I dag reiser jeg hjem, heldigvis. Men, mp3-spilleren min har dødd. Og da, har jeg et problem. Jeg må reise uten musikk. Og det er faen så kjipt. Så slik er det.

Hodet mitt er såklart kaos som vanlig, og jeg drukner meg i Damien Rice for å slippe unna. Jeg gjør ofte det. Drukner meg i musikk for å unngå hodet mitt. Så det så.

Kjærleik og Fred ut!

Ting

Jess.

I kveld sitter jeg på internatet. Nedre Kyrkjebakken. Nemlig.
Jeg har vært flink å vaska klær til jeg skal reise hjem i overimorgen.
Det gleder jeg meg egentlig veldig til.

I går kveld var vanskelig. Jeg var ustabil som faen, og Marius fikk begeret til å renne over for meg. Som faen. Jeg fikk angst til slutt. Det var bare litt da, men det er alltid jævlig med angst fordetom. Heldigvis har jeg èn person her jeg kan stole 110% på. Og det beviste han i går. Kim er bra. Han fikk roa meg ned. Jeg er ganske så glad for at jeg har han her, for å si det mildt.
Håper bare han blir her.

I dag har jeg vært relativt flink å jobba med skolearbeid. Har prosjekt om psykisk helse. Jeg har temaet Bipolare lidelser. Så klart.

Ellers så har jeg tenkt fryktelig mye. På hvordan man kan la så utrolig bra ting bare gå fra seg. Og ødelegge det.
Og hva som skjer i hodet til andre. Og om de er triste eller glade. Jeg tenker ofte slike ting. Og på hvordan du som leser har det.

Men, nå skal jeg snakke med min elskede mor.

Kjærleik og Fred ut!