All dressed up

Ute på verandaen å røyker.
Med PC.
I pessregn.
Med Damien Rice på øret.

Åherre! Jeg elsker Damien Rice. Minnene strømmer på, og jeg føler meg mer alene enn jeg har gjort på lenge. På en måte er det deilig, men jeg vil jo egentlig ikke ha det sånn heller.
Ensomhet er kanskje bra i små doser.
Jeg aner egentlig ikke hva jeg skal skrive om.
Men jeg skal hjem om 4 dager. Til mammaen min, og alle søskene mine <3. Jeg kunne ikke ha gleda meg mer, samtidig som jeg gruer meg litt. Blir merkelig uten alle dialektene rundt meg. Men hjemme er de glade i meg. Men det er de jo forsåvidt her og. Jeg bare surrer.

Jeg vet ikke hvordan jeg har det i dag. Været er ustabilt, og det er virkelig høst. Endelig. Jeg er veldig glad i høsten egentlig.
Nå gikk jeg inn, slik at datamaskinen ikke skal drukne, og jeg bare skriver og skriver. Jeg vet ikke helt hva, men jeg gjør det fordet om. Damien Rice synger om at han er opdressa og opphengt i deg, eller meg. Eller hvem det er. Damien kan virkelig lage musikk. Det kan ikke jeg , men jeg vil kunne det.
Jeg kan synge. Men jeg vil kunne spille gitar. Jeg vil være sånn superflink og lage musikk som mennesker kan drukne seg i. Sånn som jeg gjør.

I dag kommer jeg til å gråte. Jeg vet det. Ikke av depresjon nødvendigvis. Tiden vil vise.
Akkurat nå tror jeg at jeg har det fint.

Selv om jeg er ensom, uansett hvor mange andre det er i rommet.

Forelskelse

Jess.

I dag vil jeg blogge om noe som jeg tror alle har vært borti.
Forelskelse. Og det. Ja.
Alle som har vært forelska veit nok hvordan det er å være det.
Det er fint, samtidig som det kan være kjempeteit.

Jeg blir som oftest teit. Også tror jeg at jeg er kjempelur.
Det er som oftest feil.
Men det som er verst er egentlig hvor opphengt jeg blir i han/hun jeg er forelska i. Jeg tenker på personen omtrent hele døgnet, og hver gang jeg ser han/henne blir jeg mongo. Magen slår kolbøtter og jeg blir varm fra tærne til hodet. Det er også vanlig å si ting på helt andre måter enn man egentlig tenkte at man skulle, og rett og slett dumme seg ut.
Jeg er ganske god på sånne ting.
Det er også ganske irriterende, hvor avhengig man blir av dem man er forelska i. Og det at man faktisk nærmest får abstinenser når man er borte fra han eller henne.
Vil ta med et sitat av Tore Renberg, som har skrevet Mannen Som Elsket Yngve:

"Det er som en abstinens, ikke å få se den man er forelska i.
Du kjenner det, fysisk, i hele deg.
Hvordan du mangler noe essensielt.
Hvordan det som får deg til å puste, det som får deg tilå bevege føttene dine, ikke fins lenger.
Alt annet mister betydning.
Folk sier det er vanskelig å slutte å røyke, å slutte med heroin.
Prøv å slutt å være forelska når du er det.
Det er umulig."

Så, egentlig. Så syns jeg at det er litt forferdelig å være forelska, samtidig som det er kjempedeilig. Men allikevel. Jeg er sjeldent lykkelig forelska, men jeg er ganske ofte forelska. Til og med i skrivende stund er jeg forelska. Selv om jeg ikke er helt sikker på i hvem lengre. Men slik er nå det.
Det verste er vel når man er kjempeforelska i noen, og ikke helt tør å si det, men man prøver å vise det i alt man gjør, uten å bli for intim eller nærgående. Følelsen av å ikke bli sett, eller ikke bli verdsatt er ganske jævlig. Direkte sårende.


Jeg personlig trenger å bli sett, ellers så føler jeg meg null verdt. Og alle i verden er verdt noe! Du som leser, du som sover, du som ler, du som gråter, du som er sint, du som er glad, og ikke minst du som er forelska! ALLE er verdt noe. Og det er viktig å være klar over. Ellers blir alt dumt og teit og stygt.

Det eneste håpet jeg har, er at noen skal bli like forelska i meg en dag. Og det liker jeg å tenke på.

Kjærleik og Fred ut!

My Safe Home

Ja. I går blogga jeg ikke. Utrolig nok

Men her om dagen fikk jeg Borghild til å sende meg en sang. Som har stått på hver gang jeg sitter med pc'en, bortsett fra Set The Fire To The Third Bar da. Men uansett. Den sangen er så viktig.
Anthrax, faktisk, med My Safe Home. Der har du den desiderte sangen som er Borghild. Den bare ER Borghild.
Du spør kanskje "Hvem er Borghild da?"
Da svarer jeg at det kan jeg med stor glede fortelle deg. For Borghild, oioi, hun er cirka den beste personen i hele verden. Jeg her nesten ikke ord for å beskrive henne.
Men her har du oss. På Bildet altså. Vi tok LOLCAT til et høyere nivå, med Lurven og en melkekartong. Det var gøy!

Men, Borghild er ikke bare morsom. Hun kan også være alvorlig. Når det trenges. Når vi begge trenger det. Men det varer ikke lenge. Ikke med oss to.
Men poenget med denne posten, er egentlig a jeg savner henne masse. Jeg savner å ha Borghild nær meg hele tiden, og å snakke med henne hele tiden. Hun er så fantastisk at jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare det. Hun er bare best. Og jeg er så utrolig heldig som får ha henne i livet mitt. Det er jeg sikker på. For, det er faen ikke alle som er som henne.

Jeg kan med hånda på hjertet si; You have ALWAYS been My safe Home, Borghild.

Og snart kommer jeg hjem igjen.

Kjærleik og Fred ut!

Sykedag

I dag er jeg syk.
Det suger veldig. For jeg er mongoensom.
Stod opp i morres da, selv om jeg holdt på å dø av hvor jævlig halsen min er.
Så jeg fikk med meg morgensamlingen og det, men jeg gav opp etterpå.

Så jeg gikk på rommet og surfa på nettet og drakk te. Så drakk jeg kakao og surfa Youtube. Satan så kjedelig egentlig.
Så kom Marthe, hun jeg bor med, og spør om hun skal ta med middag til meg, og det ville jeg selvfølgelig.
Så jeg fikk middag, etter et mislykka forsøk på å se Petter Pan. Jeg sovna.
Så kom Marthe med middag, og jeg så Peter Pan på ordentlig. Mens jeg spiste sei av et eller annet slag, med grønnsaker og poteter. Det var faktisk ikke så ille.
Resten av gjengen min skulle på Macdonalds å spise nemlig. De liker ikke fisk.
Men jeg gjør det, så lenge det er god fisk.

Men ja. Jeg så Peter Pan. Det må seriøst være en av favorittfilmene mine. Jeg går sjelden lei den filmen. Og jeg elsker måten de framstiller Peter Pan på i den.
Forøvrig så snakker jeg om P. J. Hogan-versjonen fra 2003. Der man faktisk får innblikk i den litt mørkere siden av Peter Pan. Det eneste irriterende i filmen er faktisk Wendy. Men hun er dum. Uansett hvordan man ser på det. Egosentrisk og dum. Tenker ikke på at Peter Pan ikke vil vokse opp. Hun er generelt opptatt av å leve sammen med ham, og å forstå, og for å forstå, må man bli eldre, eller vokse opp. Og det suger.

Men ja. Favorittdelen min i filmen, er faktisk når Wendy og Peter krangler, og når Wendy kysser Peter. Det tar jo helt av! Han blir rosa, og man ser all glede i det stakkars trynet til fyren. Og da jeg så den scena i dag, så tenkte jeg; Faen, det er sånn det føles å bli elsket!
Det tror jeg. Nemlig.




Nå har det blitt et lite opphold mellom det jeg har skrevet om Peter Pan, og det jeg skriver nå, på ca 2 timers tid. Jeg ble nemlig så lei av å sitte på romemt mitt. Så jeg gikk ut og var sammen med Andreas, Kim og Lene. Vi så faktisk Hotel Cæsar. Jeg og Lene gjorde det hvertfall.
Jeg tenker at jeg skal ha kveldsmat i dag, selv om det gjør dritvindt å svelge noe i det hele tatt. Men jeg er sulten. Nemlig.

Nå har jeg ikke mer fornuftig å tilføye.

To Live, would be an awfully big adventure.

Kjærleik og Fred ut!

Kjærleik og tankar

Det er ganske sykt egentlig, når jeg tenker over det.
Hvor fort jeg blir glade i andre mennesker.
Jeg blir veldig lett glad i andre.

Her på skolen er jeg vanligvis i en gjeng der vi er 4-5 stykker.
Det er meg, Lene fra Bergen, Kim fra Ski og Marius fra Bergen.
Til tider er også Randi fra Sveio med og, også Andreas fra hvorennhanerfra.
Men det er mest oss fire. Og det er sært egentlig, hvor glad jeg er blitt i de tre.
De er kjempeviktige for meg allerede.

Såklart, de måler seg ikke med Borghild, Tone, Angelica, Maria eller noen av de andre hjemme.
Men de er viktige liksom. Og jeg er veldig glade i dem.
Så det så.

Jeg vet ikke helt noe i dag jeg. Ting er så skiftende, og jeg går opp og ned. Jeg trenger å roe meg helt ned. Jeg gleder meg til å reise hjem, samtidig som det kommer til å bli sært uten noen av de andre som jeg ser hver dag her nede. For ikke å snakke om alle dialektene jeg hører hele dagen. Men, kanskje nordnorsken min blir ordentlig igjen da? Time will show.

Jeg tenker veldig mye. Nå, og generelt hele dagen. Mye på hva faen jeg skal gjøre når jeg er ferdig med dette året, for det har jeg absolutt null peiling på akkurat nå. Og jeg er ikke så motivert til å gå mer skole at det gjør noe liksom. Også lurer jeg fryktelig mye på hvor jeg skal bosette meg. Om jeg skal flytte tilbake til drittbyen Bodø, hvor jeg har en gjeng med supre mennesker som jeg elsker. Eller om jeg skal flytte til Hamarøy igjen, til mammaen min, som jeg ikker har ord for hvor fin er.
Valgets kvaler, er det ikke det de sier?

Uansett, nå tror jeg at jeg skal roe ned tenkinga litt for i dag, så skal jeg lage meg en flaske saft. Har kor nå klokka 19.00 så. Det er gøy!

Kjærleik og Fred ut!

Hora og tapte Rebella.

De kalla sæ HC så sælg dæm sjæla si te Sony BMG!

Jeg hører på Antibatong! Det er så jævlig deilig. Men jeg kjenner virkelig at jeg savner Bodø nå. Jeg må prøve å få fiksa meg hjem til BHCF. Jeg kanke gå glipp av det.

Men ja. Sliten. Jeg kom meg så vidt opp i morres. 08.15 stod jeg og Marthe opp. Vi har Morgensamling 08.30. Så vi rakk det akkurat.


Jeg savner Bodø og hjemme skikkelig nå. Ting gikk litt skeis i går, uten at jeg helt vet hvorfor. Men det skjedde, og jeg kanke spole tilbake å fikse det. Jeg begraver meg bare i musikk nå. Det hjelper alltid. Dessuten er det bare 10 dager til jeg skal hjem til mammaen min nå. Og alle søskene mine. Og Morten. Og jeg savner pappa. Og Borghild. Og Tone. Og Maria. Og Niklas. Og Hanne. Åh, jeg savner alle jo! Men det går bra.
Tenker jeg kommer til å savne folka her nede når jeg er hjemme hos mamma. Men det er vel bare slik det må være.
Nå skal jeg laste ned Antibatong fra MySpace. Det blir nok veldig fint.

Uff. Nå har jeg egentlig ikke noe mer vettugt å skrive ned her. Så jeg tror jeg runder av nå.
Legger ved et bilde Nina tok av meg en av de første dagene her nede.


Fred ut.

Post 1, eller noe.

Jøss. Da har man starta enda en ny blogg.
Den gamle er jo bare full av crap og piss og sutring.
Denne skal ikke bli sånn. Håper jeg.

Jeg tror jeg ville dele litt om hvordan jeg har det på Folkehøgskola jeg går på.

Nemlig Jæren Folkehøgskole.

Her ser man da et bilde av skolen. Her foregår all undervisning og slikt. Vi er ikke der så veldig mye egentlig. Eller, jo. Vi har matsalen der. Og der spiser vi opptil 4 måltider hver dag.
Ellers kan jeg jo få med at det er tre internater til skolen. Det er Breidablikk, som er det nyeste. De som bor der har eget bad og slikt på rommene. Også er det Møllehagen og Kyrkjebakken. De er nærmest identiske, hvor bad og toalett er på gangen.

Jeg bor forøvrig på Kyrkjebakken. Det ser ca sånn ut fra siden.
Her kan man se at vi har altaner som vi kan sitte på å røyke. Det har ikke Breidablikk.

Alt i alt så trives jeg veldig godt på Kyrkjebakken. Jeg bor sammen med ei som heter Marthe, som er fra Notodden. Og vi har funnet ut at vi er de beste romkameratene på hele skolen. Nemlig.
Dessuten har jeg også blitt kjent med haugevis av folk fra litt over alt. Bergen, Ski, Notodden, Tønsberg, Arendal, Stavanger, Flekkefjord og sånt. Jeg husker ikke hvor alle er fra en gang. Men jeg er den eneste nordlenningen ca. Bortsett fra to stykker fra Lofoten. Men jeg er aldri sammen med dem nesten. Noe som fører til at jeg savner å høre nordnorsk rundt meg.

Det verste som har skjedd her nede er vel egentlig at jeg blir tatt for å være same. Selv om jeg ikke er det i det hele tatt. Dette har ført til at jeg nå går under navnet Joika-Laila av noen. Men det overlever jeg.
Hm. Hva mer kan jeg fortelle? Joda, vi har vært på Preikestolen, vi! Og det var tungt! Men det var absolutt verdt det. Jeg legger ved to bilder.














Det var ganske så langt ned, ja. Og jeg hadde en smule noia. For det var creepy å se rett ned i havet. 611 meter! Rett ned! Shit. Ja, men det var virkelig verdt det.

Men nå orker jeg ikke skrive mer. Så jeg oppdaterer heller senere.

Fred ut!