Jeg er borte.

Soundtrack: Mew - Somtimes Life Isn't Easy

Leser: Mannen Som Elsket Yngve av Tore Renberg.

Ja, jeg er borte. Noen av dere vet hvor, andre skjønner kanskje ingenting. Men lurer noen, er det bare å ringe. :)

Jeg har det ikke helt enkelt for tiden. Jeg er vel kanskje blitt syk som de sier. Bare at det er usynlig. Du ser det ikke. Det er ikke som en brukket fot eller en arm. Det er ikke fysisk i det hele tatt, og kan kanskje ikke merkes på meg i det hele tatt. Men jeg er syk. I hodet. Mentalt som det heter. Jeg har nevt før at Beate kommer fra latinsk Beatus og betyr lykkelig. Noe som stemmer kanskje av og til, men for det meste av tiden synes jeg det er ganske ironisk at mintt navn har den betydningen. For jeg er ikke det. Store deler av tiden.

Jeg vet kanskje ikke helt hvorfor jeg skriver dette, men jeg tror jeg har behov for å få det ut rt sted, så hvorfor ikke liksom. Jeg er ustabil. Jeg svinger mellom å ha det helt sinnsykt bra, til å bli depressiv. Noen kjenner dette som bipolar lidelse, noe jeg utredes for for tiden. De snakker om medisin. Og for en gangs skyld er jeg ikke redd for å medisineres. Jeg er faktisk mer redd for at jeg må gå gjennom livet med de opp- og nedturene som jeg har. Som til tider er helt forjævlige å takle alene. Dette har ført til direkte frykt for å være alene fra min side. Det er igjen vanskelig. Jeg skal jo være voksen. Jeg skal jo ha utdannelse, jeg skal jo forfaen bi selvstendig å bo alene.

I get by with a little help from my friends. Noen ganger i alle fall. Jeg kan jo ikke forvente at alle skal stille opp for meg hele døgnet. For eksempel når jeg er lei meg klokka 4 på morningen. Hvem med normal døgnrytme er våken da liksom? Jeg kan jo selvfølgelig ikke forvente at noen tar telefonen da. Jeg er ikke redd medisiner. Ikke denne gangen.

Jeg har fått en ny venn forresten. Han heter Espen og er fin og lur....i skogen. Og vi snakker i bakken og er et radarpar. :)

Nå vil jeg ikke skrive mer. Som sagt, er det noe dere lurer på, så ring. Og om jeg ikke tar telefonen, så ringer jeg enten tilbake eller sender en melding.
Jeg er så glad i dere alle, dere vet hvem dere er! <3

Kjærleik og Fred ut!

Random piss

Soundtrack: Placebo - I Know

Lesestoff: Terningmannen av Luke Rhinehart


Jeg har ikke blogga siden Mars, utrolig nok. Og nå har jeg tilogmed laget en til blogg, som jeg kun bruker mobilen til å poste på. Jeg har kjøpt meg ny mobil nemlig. Ja.

Jeg har egentlig tusen ting jeg vil skrive for å bare få det ut, men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. For det er så utrolig mye. Jeg lever, litt iallefall.
Har vært i Bodø i en ukes tid nå, som fikk meg til å innse hvor mye bedre jeg trives der enn her på Hamarøy. Det er alltid nedtur å komme tilbake til Hamarøy etter en tid i Bodø. Nå skal det jo sies at jeg ikke gjorde noe som helst fornuftig da jeg var i Bodø, annet enn å loke rundt å feste. Men jeg var tross alt sammen med verdens beste venninne, Maria, som betyr mer enn noenting. Hun er best. :)

Jeg vil bare bort...

Og jeg orker virkelig ikke skrive mer.
Jeg skal gå meg en tur, og finner jeg noe fint, så poster jeg det på den mobile bloggen, som finnes her.

Over og ut.