Soundtrack: LFMAO- YES!
Jess, på tide med et nytt innlegg nå.
Jeg har det bra, men jeg har også bronkitt. Så jeg er i elendig form, og hoster som en madderfakker. Så til tross for at jeg har det bra, er egentlig det meste ÆSJ. Fikk vite på fredag at Randi, som er ei av de beste jentene på hele skolen, Randi som redder dagen min når vi har linjtimer, Randi som er min lille pera, er blitt utvist. Skulle opp i bilen til Jørgen med Kjetil, og i det vi kommer opp, kommer Randi ut av bilen og forteller at hun er utvist. Og jeg begynte såklart å grine. Fyfaen. Også forteller Jørgen meg at han har slutta, for han orker ikke å være her uten Susana. Da begynte jeg jo bare å grine enda mer. Så det sugde.
Og i tillegg fikk jeg aldri sagt hadet til Randi, for hun dro i går, mens jeg satt på legevakta og venta i 2 timer på å få komme inn. Det var så stygt.
Og i morgen reiser Jørgen.
Æ KOMMER TE Å SAVN DÅKKER HEILT JÆVLIG!
Æ E SÅ GLA I DÅKKER JO!
Der var det sagt.
Ellers går det bra. Jeg skal snart til Malaysia. Det blir flott. Må bare bli frisk først.
Og ellers er jeg en svekling.
Dessuten er Kjetil søt når han sover.
Kjærleik og Fred ut!
Monday, January 26, 2009
Sunday, January 18, 2009
Forandringer
Soundtrack: Opeth - Bleak
Jess jøss.
Etter mye om og men har jeg funnet ut at jeg må oppdatere litt.
Ikke det at jeg har helt peiling på hva jeg skal skrive da.
Men ja. Vi prøver.
Kjetil har gitt meg dilla på Opeth igjen, og minnene strømmer på fra den gang jeg var 14-15 år og bodde hjemme hos mammaen min i kjelleren. Emo som faen, med stearinlys overalt, og en liten emodrittunge i sofaen som smugrøyket og hatet livet.
Herregud som jeg har forandra meg egentlig.
Det å gå fra å faktisk ville dø, men å ikke kunne dø fordi jeg er for glad i menneskene rundt meg og familien min. Også er jeg blitt en person som verdsetter alle de pittesmå tingene som andre ser som trivielle. Men ingenting er trivielt, som de sier i The Crow.
Det er rimelig sykt at jeg er så glad som jeg er for tiden, har hatt et par sånn triste stunder, men de har gått fort over. Hva det er som gjør det, er jeg ikke sikker på, men jeg tror det er litt Kjetil sin feil.
Men tilbake til forandringene mine. Jeg husker godt hvordan jeg var i 2004-2005. Jeg var en liten unge da, vil jeg selv si. Fjortissgother så det holdt. Som utviklet seg til å bli en emo etterhvert. Det jeg gjorde for det meste på den tiden, ihvertfall i 2004, var å sitte i kjelleren og gråte og høre på musikk, og skade meg. Fyfaen, skjønner egentlig ikke hvorfor, men jeg var vel lei meg, og følte vel ikke at jeg passa inn noen plass.
Så kom 2005, med kjærlighet og venner. Det var et fantastisk år på både godt og vondt, og jeg kapra Niklas, den søtingen. Men herregud så fucka det forholdet var, men jeg har lært mye av det, og Niklas er fortsatt mongoviktig. :)
I dag, 2009, vil jeg si at jeg er glad. Jeg er utadvent og har mange venner, setter pris på å leve og unngår for det meste å skade meg. Hvis jeg sier at jeg har sluttet helt med det, så lyver jeg. Derfor sier jeg det ikke. Men jeg har det fantastisk akkurat nå.
Jeg tror folkehøyskola har hjulpet meg på mange måter. Og jeg er sikker på at enkelte personer her kommer alltid til å ha en spesiell betydning for meg. Dere veit hvem dere er, håper jeg.
Dessuten, så er det en del folk rundomkring ellers i landet som har betydd ekstremt mye for meg. Borghild, Ingeborg, Tone, Yngve, Maria, Niklas, Angelica, Severin. Dere er fantastiske.
Og Ida Eline. Nemlig.
Uansett, nå skal jeg gjøre noe annet. Høre på Opeth og være glad.
Kjærleik og Fred ut!
Jess jøss.
Etter mye om og men har jeg funnet ut at jeg må oppdatere litt.
Ikke det at jeg har helt peiling på hva jeg skal skrive da.
Men ja. Vi prøver.
Kjetil har gitt meg dilla på Opeth igjen, og minnene strømmer på fra den gang jeg var 14-15 år og bodde hjemme hos mammaen min i kjelleren. Emo som faen, med stearinlys overalt, og en liten emodrittunge i sofaen som smugrøyket og hatet livet.
Herregud som jeg har forandra meg egentlig.
Det å gå fra å faktisk ville dø, men å ikke kunne dø fordi jeg er for glad i menneskene rundt meg og familien min. Også er jeg blitt en person som verdsetter alle de pittesmå tingene som andre ser som trivielle. Men ingenting er trivielt, som de sier i The Crow.
Det er rimelig sykt at jeg er så glad som jeg er for tiden, har hatt et par sånn triste stunder, men de har gått fort over. Hva det er som gjør det, er jeg ikke sikker på, men jeg tror det er litt Kjetil sin feil.
Men tilbake til forandringene mine. Jeg husker godt hvordan jeg var i 2004-2005. Jeg var en liten unge da, vil jeg selv si. Fjortissgother så det holdt. Som utviklet seg til å bli en emo etterhvert. Det jeg gjorde for det meste på den tiden, ihvertfall i 2004, var å sitte i kjelleren og gråte og høre på musikk, og skade meg. Fyfaen, skjønner egentlig ikke hvorfor, men jeg var vel lei meg, og følte vel ikke at jeg passa inn noen plass.
Så kom 2005, med kjærlighet og venner. Det var et fantastisk år på både godt og vondt, og jeg kapra Niklas, den søtingen. Men herregud så fucka det forholdet var, men jeg har lært mye av det, og Niklas er fortsatt mongoviktig. :)
I dag, 2009, vil jeg si at jeg er glad. Jeg er utadvent og har mange venner, setter pris på å leve og unngår for det meste å skade meg. Hvis jeg sier at jeg har sluttet helt med det, så lyver jeg. Derfor sier jeg det ikke. Men jeg har det fantastisk akkurat nå.
Jeg tror folkehøyskola har hjulpet meg på mange måter. Og jeg er sikker på at enkelte personer her kommer alltid til å ha en spesiell betydning for meg. Dere veit hvem dere er, håper jeg.
Dessuten, så er det en del folk rundomkring ellers i landet som har betydd ekstremt mye for meg. Borghild, Ingeborg, Tone, Yngve, Maria, Niklas, Angelica, Severin. Dere er fantastiske.
Og Ida Eline. Nemlig.
Uansett, nå skal jeg gjøre noe annet. Høre på Opeth og være glad.
Kjærleik og Fred ut!
Tuesday, January 6, 2009
De siste feriedagene
Soundtrack: Anathema - Closer
Jess.
Datamaskinen min har kræsja, det vil si harddisken er død. Eller noe. Så jeg har ingen datamaskin. Men det går bra. Kjetil låner meg sin.
Jeg er nå tilbake på Jæren Folkehøgskule. Det er ikke kommet så mange ennå, jeg og Kjetil ble kjørt utover av Knut 11.30 i morges, og da var det cirka enda mindre folk her.
Uansett, de som har følgt med veit at jeg stakk til Stavanger på fredagen, og der var jeg til i dag. Hos Kjetil. Og herregud så gøy vi har hatt det sammen. :D
Vi har gått tur, noe han skal ha jævla mye cred for å få meg med på, den ene dagen gikk vi 1,5 mil for faen! Jeg er liksom ikke personen som elsker å gå så lange turer, men av en eller annen grunn så ble jeg pent med å gå rundt Stokkavannet i Stavanger, i kulda. Det var kaldt, men vi overlevde, dessuten hadde Kjetil vært kjempeflink og stått opp først og kokt kaffe og smurt niste. Så vi hadde kaffepause og hele greia.
Jeg har generelt bare kost meg de siste dagene, og kan alldeles ikke huske sist jeg hadde det så bra.
Så det så.
Kjærleik og Fred ut!
Jess.
Datamaskinen min har kræsja, det vil si harddisken er død. Eller noe. Så jeg har ingen datamaskin. Men det går bra. Kjetil låner meg sin.
Jeg er nå tilbake på Jæren Folkehøgskule. Det er ikke kommet så mange ennå, jeg og Kjetil ble kjørt utover av Knut 11.30 i morges, og da var det cirka enda mindre folk her.
Uansett, de som har følgt med veit at jeg stakk til Stavanger på fredagen, og der var jeg til i dag. Hos Kjetil. Og herregud så gøy vi har hatt det sammen. :D
Vi har gått tur, noe han skal ha jævla mye cred for å få meg med på, den ene dagen gikk vi 1,5 mil for faen! Jeg er liksom ikke personen som elsker å gå så lange turer, men av en eller annen grunn så ble jeg pent med å gå rundt Stokkavannet i Stavanger, i kulda. Det var kaldt, men vi overlevde, dessuten hadde Kjetil vært kjempeflink og stått opp først og kokt kaffe og smurt niste. Så vi hadde kaffepause og hele greia.
Jeg har generelt bare kost meg de siste dagene, og kan alldeles ikke huske sist jeg hadde det så bra.
Så det så.
Kjærleik og Fred ut!
Subscribe to:
Posts (Atom)
