Året som gikk, og det som kommer.

Soundtrack: Freeshine - Falling Stars

Jess, nyttårsaften. Det er vel greit.
Jeg skal på nattevakt i natt. Ja, på nyttårsnatta. Jeg skal ikke på fylla. For en gangs skyld. Jeg skal jobbe for mammaen min, som ville være hjemme med kidsa i kveld. Og hun tilbød meg 1500 spenn for å ta vakta hennes. Men da sa jeg at, hei, kanke du bare ombooke returen min til Stavanger, så jeg kan reise 2. Januar, istedet for 6. Januar? Så gjorde hun det. :)
Derfor gleder jeg meg sånn til fredag. Da skal jeg til Stavanger! Huurraa!

Ellers så skjønner jeg ingenting av meg selv. Jeg er skikkelig rar i hodet. Nei, det gjør ikke vondt eller noe, jeg er bare veldig sliten. også tenker jeg massmassemye, men jeg aner ikke på hva, jeg veit bare at jeg tenker masse.

Vi er på randen av et år, og det året har vært relativt innholdsrikt for meg. Det største som har skjedd er vel egentlig starten på Jæren Folkehøgskole, som har vist seg å bli noe av det smarteste jeg har gjort for meg selv, ever! Jeg har blitt utrolig godt kjent med meg selv og hvem jeg er takket være folka og opplegget på skolen. Jeg har også blitt kjent med en bunch dødskule mennesker. Marte Kiara, Marita, Oda (kvinne!), Sofie, Eirik, Hilde, Randi, Lene, Andreas, Kim (som jeg savner!), og ikke minst Kjetil. Også må jeg heller ikke glemme Jacob, som har blitt som en storebror. Jeg er så glad i alle sammen!
Ellers i 2008 har jeg skjønt at det er viktig å ikke dømme andre og blablabla, det har jeg skrevet om før. :p Jeg har også skjønt at noen mennesker blir sittende fast i èn tid i livet, uten å skjønne at de må vokse opp litt. Det er trist at det blir sånn.
Også har jeg skjønt hvem som virkelig er mine venner. :)
Jeg har også blitt ferdig med et forhold, som har hjemsøkt meg i nesten 2 år, men endelig ble jeg ferdig med det. Jeg har vært forelska og sett ting gå til helvete. Men jeg lever.
Og kjærlighet er det som bekymrer meg minst, for det går som det går. Man trenger ikke tenke så mye, bare ta ting som de kommer.

For det nye året har jeg egentlig ingen planer, annet enn å fortsette et halvt år til på Jæren Folkehøgskole, og ta diverse ting som de kommer. Det kan bli spennende å se hva som skjer fremover, mildt sagt. Ingenting negativt ment. :) Jo, så skal jeg til Malaysia i Februar. Det blir kult vil jeg tro. Også skal vi jo jobbe med kabaret, og sosiallinja skal ha elevkveld etterhvert, så skal vi jo ha fjorårstreffet og forestillinger for folk og fe. Spennende. Jeg gruer meg til Mai.

Uansett hvem du er så er jeg glad i deg og håper akkurat DU får et strålende nyttår! :)

Kjærleik og Fred ut!

Tanketenking og gleder

Soundtrack: Porcupine Tree - Don't Hate Me

Kjetil er en luring som viser meg Porcupine Tree. <3

Jeg gleder meg. Til fredag. Da stikker jeg ned igjen. Til Stavanger.
Det er helt sykt egentlig. For jeg skulle liksom være her til den 6. Januar. Men så stikker jeg allikevel. Det blir bra, håper jeg.

I dag tenker jeg mye. Men jeg veit ikke på hva. Kjenner bare at hodet mitt er fullt. Av ting. Jeg tenker på alt som skjer, og hva som kommer til å skje, selv om jeg veit at jeg alldeles ikke burde det. Da går det sikkert bare til helvete. Så jeg prøver å la være. Men da tnker jeg bare på alt mulig annet. Også blir jeg sliten. Men men.
Jeg skal sikkert tegne litt mer, da må jeg konsentrere meg om det, istedet for alt annet.
Jeg har tegna litt i ferien allerede. Det r gøy. Lenore, the cute little dead girl. Jeg skal henge det på døra mi på Jæren. Det blir stilig.
Stilig er forøvrig et gøy ord. Haha.

Nå gir jeg meg før jeg blir helt sprø.

Kjærleik og Fred ut!

Savn og gleder

Jøss, post nummer 30. Det er ikke dårlig. Da vil jeg bestemme at fra nå av skal jeg legge ved et soundtrack.

Soundtrack: Freeshine - Sooth Us

Jeg må blogge nå føler jeg. Vet ikke hvorfor.
Det kan ha noe med saken å gjøre at jeg er hjemme hos mamma, på Hamarøy, og kjenner du meg, så vet du kanskje at det er aldri bra for meg i lengden. Såklart er det deilig å være hjemme hos mamma og søsken og sånt. Men det er så utrolig lite å gjøre her. Altså, det er ikke meningen å klage, men det er sannheten, jeg har veldig få venner her. Jeg har Borghild og Hanne. Og de har jeg hatt hele livet. Og det er utrolig fint å være sammen med dem her hjemme. Men, ja. Jeg er ikke lei folka, men følelsen denne plassen gir meg. Spesielt nå, som jeg savner noen utrolig mye.
Det å sitte helt her oppe, mens jeg egentlig vil være i Stavanger.
Innsperret. Det føler jeg meg.
Men det er bare 8 dager til jeg resier ned nå. Hurra for det.
Men jeg vet at når jeg kommer ned, kommer det ikke til å ta lang tid før jeg savner folka her oppe igjen. Æsj.
Livet er urettferdig. Slik er det bare.

Men ellers har jeg det bare fint. Og jeg gleder meg nesten altdor mye til å komme ned igjen til Jæren. For jeg holder på å forgå av savn. Jeg er så glad i deg jo! Nemlig.
Men alt ordner seg, når jeg kommer nedover igjen.

I februar skjer det noe stort i livet mitt igjen. Jeg skal nemlig på skoletur. Til Malaysia. Jeg tror det kan bli jævlig kult. Gleder meg til det, selv om det ikke har gått opp for meg at jeg skal dit enda. Og jeg som kun har vært i England og på Mallorca liksom. Det kan bli interessant. Jeg kommer sikkert til å være den turisten. Haha! Jo, også skal vi ha tvangsfag der. Den er intern. Nemlig.
Men nå orker jeg ikke mer. Jeg skal ta meg en røyk, chille med Freeshine i ørene, så skal jeg på juletrefest med resten av familien. Lol.

Hvor i helvete er Malaysia egentlig?

Kjærleik og Fred ut!

Tilbakeblikk på Syrerave 18. Desember

Denne kvelden var Kjetil usedvanlig stygg. Han er ellers en ganske fin fyr.
Uansett. Dette bildet er for bra til å ikke legge opp her. Det er bare deilig.
Ja, bildet sier vel mer enn ord.




Fyfaen! Så fint! :D

Forresten, så er bildet tatt av Marita Vikingstad, som er en søting og også går på Jæren FHS. ;D

Kjærleik og Fred ut!

God jul! :D

Burde jo ha oppdatert for lenge siden.
Har skjedd utrolig mye i det siste, men tror ikke jeg vil dele absolutt alt her.
Men kan si at jeg er utrolig glad for tiden.

I går var det julaften, og jeg må si at jeg er rimelig fornøyd med den. Var så deilig å være hjemme sammen med alle sammen. Og da mener jeg alle! Er hjemme hos mamma og stefaren min, og de fire søskene mine, i tillegg så er pappa, stemoren min og lillebroren min på den siden her og. Jeg er så utrolig glad for at jeg kan feire jul på den måten.
Enniveis, jeg fikk ny mobil! :D Noe jeg har ønsket meg i ca ett års tid. En deilig Sony Ericsson W302, sånn walkmantelefon. Så da slipper jeg å skaffe meg ny mp3spiller. Nemlig. Dødsfornøyd med den! Også har jeg fått nytt digitalkamera, et casio tror jeg det var. Uansett, det har sånn 9 megapixler. Det jeg hadde har 3.1. Jeg er fornøøøøyd!

Men, ja. De siste dagene på Jæren før ferien. M'm. Det skjedde sykt mye på kort tid. Og jeg vil nedover igjen! Det ser ut til at jeg endrer returen min, da. Sånn at jeg slipper å bli sprø i hodet av å sitte her oppe å tenke og savne og sånn. For savner, det gjør jeg. Sykt mye.

Men, nå skal jeg chille. Kanskje jeg tar meg en tur ut senere.

Kjærleik og Fred ut!

Vel overstått elevkveld

Jess, da var elevkvelden overstått.
Det gikk over alle mine forventninger. Jeg var sikker på at ingen skulle le, eller ta poengene i sketsjene våre. Men de gjorde de. Andreas skal ha mye cred etter dette, han ga alt og dreit seg totalt loddrett ut. Men gud, så gøy det var! Jeg koste meg skikkelig på scenen.
Men det morsomste er å få høre det av folk jeg sjelden snakker med, at de sier at vi var så flinke. Og tilogmed sier at jeg var skikkelig flink! Wow, det er så utrolig hyggelig å få høre sånne ting. Så, jeg legger med et bilde fra Nissene på Internatet-sketjsen. Bildet er tatt av Dorthea.





Uansett, jeg tror jeg har det veldig bra. Og jeg har bursdag om 9 dager, og det er bare to uker til jeg skal hjem. Og det gleder jeg meg sykt til! Blir så utrolig deilig å få møtt folka igjen! Jeg savner dem massemasse. Og det gjelder alle! Eller, de veit hvem de er for å si det sånn. Jeg håper hvertfall de veit det. I fare for å glemme noen orker jeg ikke skrive det, liksom. Men yeah. Slik er det.

Kjærleik og Fred ut!

Kommer og går.

Gud i helvete så lei jeg er!

Hvorfor skal folk bli så jævla forbanna, kun fordi jeg prøver å gjøre det som jeg mener er rett. Greit, du må gjerne kalle meg en tyster, men jeg ville alldeles ikke kalt noen en tyster om de hadde gjort det samme som meg.

Dealen er at en av elevene på Jæren Folkehøgskule har blitt busta i å stjele mat fra kjøleskapene rundt på de tre internatene våre. Jeg har selv busta han en gang, og sa til han at det ikke var hans mat, men han gir faen. Han gir egentlig faen i det meste. Uansett, jeg har sagt fra til inspektøren på skolen om at jeg har sett han stjele. Det er det flere andre som også har gjort, men mange tør ikke stå frem, for de er redd for hva han som stjeler kan finne på å gjøre. For å si det sånn, jeg er ikke særlig redd han. Personlig tror jeg bare han er en falsk madderfacker, som lyver om det meste. Også forteller han ting som ikke er sant, for å virke kulere. Bare se på bestevenninna hans, hun later som hun røyker. Det er så lættis.
Uansett, jeg var i møte med han som stjeler i går, der var også to andre som har sett han stjele, inspektøren på skolen også rektor. Det som skjedde var jo såklart at han som stjeler sa at han hadde aldri gjort det, og skjønte alldeles ikke hvorfor vi beskyldte han for det, og han kunne ikke huske episodene der vi hadde busta han. Jeg visste jo såklart at det kom til å skje. Men jeg fatter bare ikke at han gidder å lyve om det, han kan jo bare innrømme det og bare bli ferdig med det.

Men, det verste er vel at halve gangen jeg bor i, har noe sterkt i mot meg nå. For jeg fortalte nemlig også at jeg hadde sett han drikke på internatet, på rommet til bitcha si. Som bor i min gang. Så hun klikka jo såklart på meg i går, fordi jeg hadde sagt at de satt på hennes rom og drakk. Og hun hadde jo ikke gjort meg noe og skjønte ikke hvorfor jeg var så teit at jeg sa det. Så jeg sa bare beklager, og hun svarer med at "Unnskyldninga e ikke godtatt!"
Men nei, jeg vil helst gi faen. Og ja, jeg kunne latt vær å si at de drakk på hennes rom, men det er snakk om å være ærlig her, og jeg kunne ikke bare si at nei jeg så også han med ei øl i hånda. Jeg valgte å fortelle om hele episoden. Men yeah, fack det. Fack i går og i mårra, alt jeg har er her og nå!

Spist er spist, røyka er røyka og snorta er snorta.

Jaja, ellers har jeg det vel fint vil jeg tro. Kommer vel med updates på det etterhvert. Nå skal jeg kose meg med Herreløse<3

Det er forresten bare 12 dager til jeg har bursdag, og 17 dager til jeg skal hjem!

Kjærleik og Fred ut!

Jeg har gått meg bort og alt er fack.

Fack i går og i mårra, alt jeg har er her og nå.

Jess. Da er det Desember.
Og det er ikke lenge til jeg har bursdag. Ikke veldig lenge til hvertfall. 14 dager nøyaktig.
Mye stress denne uka her da. Skal ha elevkveld på lørdagen. Hvordan det går vil bare tiden vise.

Har hatt det utrolig rart de siste dagene. Men samtidig har jeg hatt det fint. Kult å høre at folka hjemme savner meg. Så jeg gleder meg syyyykt til å komme hjem til jul. Såklart fordi at det er jul, men også fordi det er enkelte jeg savner mer enn andre. Ja, jeg er blitt en smule ekkel igjen. Men det går vel bra. Kanskje, håper jeg. Jeg liker ikke helt å ha det sånn, da. Men det får bare være.

Jeg har begynt å høre på Herreløse igjen! Og jeg kan love jeg har savna det. De er jo dødsbra. Tenk at jeg nesten hadde glemt det. Jeg er litt teit noen ganger.



Sjekke den fete gjengen da! Frosk, Apati, Mister & Anton! De er herlige! De har utrolig fete tekster, og disse gutta er ekte. Ikke sånn piss gangsta rap. Og det er herlig å høre på. Man kan kjenne seg igjen i tekstene.

"I natt ligger jeg oppe våken
Jeg er stressa, loka og jeg fåkke sove
Opp igjennom åra har vi vassa i dritt

Så jeg har noen minner som aldri gir slipp"

Det er fra Søvløse Netter av Apati og Frosk, den låta er dødsfet.
Nei, faen. Jeg skal se Herreløse før jeg dør!


Å ja! Kjetil, som går foto på skolen her, tok et jævla fint bilde av meg for en stund siden. Jeg legger det ved her.

Den hjelpa som jeg trenger er det ingen som kan gi meg
Og hvordan jeg skal leve er det ingen som kan si meg.

Kjærleik og Fred ut!

Tom Waits <3

Jess! Endelig! Jeg kan høre ordentlig på Tom Waits igjen!
Takket være Eirik og Sofie, som dro meg med på Tom Waits cabaret i går. Det var St. Svithun Videregående som hadde satt opp cabaret'en på Folken. Hele musikklinja hjalp til. Det endte i en sinnssyk kul konsert.
Vi dro Hilde med oss også, så vi var fire stykker der, og herregud så utrolig trivelig!
Det eneste som var litt kjipt, var at de først spilte ett sett med Tom Waits, også spilte de et til sett, men da var det bare masse forskjellig annet. Som ikke var Tom Waits. Så det var litt kjipt, men alt i alt var det en utrolig koselig kveld.
Men det som overraska meg mest var de mannlige vokalistene, som faktisk nogenlunde klarte å synge Tom Waits ordentlig! Det er respekt! Også var det en blind gutt som sang, og jeg har ikke hørt noe så nydelig på lenge! Det var helt fantastisk, jeg hadde gåsehud og tårer i øynene. Det var rett og slett nydelig.

Så nå hører jeg bare på Tom Waits og koser meg.

Kjærleik og Fred ut!

NEMLIG!

O' hoi for et kaos det har vært i det siste.
Siden jeg er en snitch har jeg nå fått meg et eget Hate-Crew. Men føkk de folka. Jeg er bedre enn å ta meg nær at sånne bagateller. Jeg er litt veldig glad for at jeg ikke er slik.

Det har vært familiehelg. Og jeg skulle liksom ikke få besøk, trodde jeg. Helt til forrige mandag. For da får jeg melding fra mormor og morfar om at de kommer på fredag. Og du aner alldeles ikke hvor utrolig glad jeg ble! Jeg tror ikke mormor og morfar vet hvor mye det egentlig betydde at de kom ned for å besøke meg. Jeg har hatt det kjempekoselig med dem. De dro i kveld da, men jeg ser dem igjen om et par uker. Da skal jeg jo hjem til jul! Jeg gleder meg fryktelig til det! Selv om det blir rart.
Også må jeg starte med julegaver snart! Oioi! Det kan bli stress. Jeg aner ikke hvem til, eller hva jeg skal kjøpe. Men men, jeg finner vel ut av det.

I går var alt litt nedtur. Det gikk litt til helvete da jeg satt alene på rommet. Så jeg måtte sende Jacob en melding for å spørre om jeg kunne komme opp til han en tur, og det sa han ja til, med smilefjes i meldinga. Så jeg traska opp dit. Og der var Marita, en stund, helt til hun gikk et sted. Jeg aner egentlig ikke hva hun skulle. Men så satte Jacob på musikk, også plutselig knakk jeg bare helt sammen. Som et lite barn. Også gråt jeg i to timer ellernoe, og Jacob var så snill og trøsta og tok vare på meg. Så det gikk veldig bra, selv om jeg fikk lite søvn i natt. Jeg lever hvertfall. Så Jacob, om du leser dette, så skal du vite at jeg er så jævlig takknemlig for at du er den du er! Tusen takk for at du er her.
Æ E I LIVE! Det står på døra mi. For det er Beyond the Fences som har laga den sangen. Den er så fiiin!

Apropos rommet MITT. Jeg bor alene nå. For Marthe har slutta. Det er sært. Mer kan jeg ikke si, for jeg har ikke helt vent meg til det enda.

Vil forresten ta med et bilde av meg og mine brødre. De betyr sykt mye for meg, og er generelt nydelige. Og akkurat nå er de noe av det jeg savner mest hjemme.




Men nå er det på tide å sove. God natt verden! Hvem enn du som leser måtte være, så elsker jeg deg. Håper du skjønte den.


Kjærleik og Fred ut!

Vrakpant - Langs Veien

Må bare ta det med, fordi det er så vakkert.

Ser du går langs veien når
sola går ned.
Ingen vil leve
når ord er uten mening.

Teksten betyr kanskje ikke en dritt for deg. Men jeg elsker den.

Vrakpant kan høres på http://www.myspace.com/wrakpant



Kjærleik og Fred ut!

Slæpp mæ inn i hodet ditt, og la mæ førsvinn!

I det siste har det ikke skjedd mye.
Samtidig som det har skjedd altfor mye.

Jeg har hjemlengsel, som en madderfakker.
Kim er utvist. Jeg hater det. Savner han sinnsykt.
Jeg kommer ikke hjem til Bodø HardCore Festival, og jeg VIL se Vrakpant.
Jeg har det greit, men jævlig.

Jepp. Var i Oslo forrige helg. På Globaliseringskonferanse. Det var kjempegøy. Dessuten fikk jeg besøkt Harald, noe som var kjempehyggelig. Var så godt å se han igjen!
Dessuten lærte jeg mye, og kjøpte meg palestinaskjerf. Det er deilig.
Var også innom platebutikken Tiger, og jeg må få sagt at jeg elsker den butikken. Jeg fikk kjøpt meg I, Fail av The Spectacle, og Freeshine av Freeshine. Jeg elsker begge banda til døde. Tror ingen forstår hvor mye det betyr for meg at jeg fikk tak i de to platene.
Ellers var det mye folk overalt på konferansen, og i og med at vi bodde på en skole, Majorstua skole, var det folk rundt meg 24/7. Det var såklart litt veldig slitsomt, men gøy samtidig.
Ble litt kjent med diverse folk. Og de fleste ville ha meg med i Sosialistisk Ungdom, eller Rød Ungdom. Det var en smule irriterende, men alt i alt var det en fin helg.

Hjemlengsel. Ja. Jeg savner hjemme. Vet ikke hva mer jeg kan si om det. Jeg savner søskene mine. Jeg vil være der for dem. De er mongoviktige for meg. Dessuten savner jeg mamma'en min også. Kall meg en mammadalt om du vil, men mamma er viktigst for meg i hele verden. Jeg savner også Morten, min stefar. Og pappa'en min. Også savner jeg vennene mine der hjemme. Nemlig.

Kim, ja. Jeg savner han. Han var faktisk min aller beste venn her. Og etter han dro forsvant litt av tryggheten her. Såeh, ja. Jeg veit ikke helt lengre. Ikke misforstå, jeg er dødsglad i mange her. Og det er mange som stiller opp for meg, og jeg er evig takknemlig. Men likevel. Kim er fortsatt utrolig viktig. Og om du leser dette Kim, så skal du vite at jeg er utrolig glad i deg. Og jeg savner deg kjempemasse.

Jeg vil veldig gjerne hjem til Bodø HardCore Festival, som er årets største happening i det jævla hølet av en by. Og i år får jeg ikke vært der. Men jeg overlever nok. Men jeg skulle så gjerne sett Vrakpant. Jeg elsker de gutta. Niklas og Ruben er så jævla bra. De lager så nydelig musikk. Og jeg har det bare på en data. Jeg vil se dem live igjen for helvete!

Jeg har det greit, men jævlig, ja. Kanke forklares helt. Men jeg er bare sånn. Jeg finner stadig ting å gjemme meg bak, eller rømme bort i. Nå er det Vrakpant, og vivalmusic som er beats'a til Jørgen. Jeg elsker begge. Vrakpant har tekst som er så sykt bra. Slæpp mæ inn i hodet ditt, og la mæ førsvinn. Jeg vil bare bort en stund. Bare la mæ førsvinn. Nemlig.

Men, i kveld er det konsert, så i kveld skal jeg være glad.
Men spør du akkurat nå hvordan det går. Så går det ikke.




Kjærleik og Fred ut!

Slitenhet og sannhet.

I dag er jeg helt gåen av en eller annen grunn.
Jeg var kjempetrøtt da jeg la meg i går kveld. Men allikevel fikk jeg ikke sove før etter to timer. Så jeg har fått minimalt med søvn i natt. Også blir jeg i tillegg plaga som faen i morres. Jeg kjenner at jeg gleder meg som en liten unge til torsdag. Da reiser vi som har valgfag Internasjonal Fokus på Globaliseringskonferanse i Oslo! Og da skal jeg møte Harald! Han er mongoviktig, og det skal bli så jævlig godt å se han igjen.

Ellers har det skjedd en del overraskende ting.
Jeg har rydda på min side av rommet, og det ser overraskende bra ut. Jeg har vaska masse klær, og skal vaske flere i dag. I tillegg til dette, har jeg rukket å se to sesonger av Skins, med Sofie, Oda, Hilde og Eirik. Kjempekos.

Men det som overraska meg selv mest, er vel egentlig at jeg har blitt kjent med han jeg trodde var den største dustefyren på hele skolen. Nemlig Matias.
Jess folkens. Jeg trodde Matias var den hovne sossen, fra Bærum og alt.
Men av en eller annen grunn kom jeg i snakk med han. Tror det var dagen han hadde bestemt seg for å være snill med meg, i og med at han har vært innbitt overbevist om at jeg var same. Til tross for mine helt normale kinnben.
Uansett. Matias hadde noe han kalte "Være-snill-med-Beate-dagen", eller noe. Også kom vi i snakk. Senere satt jeg på øvre Møllehagen å så på Ut I Vår Hage med en gjeng mennesker. Men så stikker alle for å legge seg. Jeg ble en smule skuffa, og gikk ut for å røyke. Da kom Matias ned fra Breidablikk, og satte seg ned med meg. Og der satt vi i 20-30 minutter. Så nå er vi venner, eller noe.

Poenget mitt er at, det er så ALT for lett å dømme noen før man blir ordentlig kjent med dem. Jeg har lagt merke til at jeg er flinkere enn jeg selv er klar over til å gjøre akkurat det. Dømme folk, og tenke "fy faen, han/hun ser jo ut som en dust!". Så enkelt er det. Men man er bare nødt å gi folk en sjanse, også får man bare håpe på de beste. De fleste er langt fra så ille som de ser ut som. Det har hvertfall jeg lært.

Åh, jeg gleder meg massemassemasse til vi skal til Oslo! Jeg savner Harald masse. Og det er kjempelenge siden jeg har sett han. Og det er ingen som er som Harald.
JEG GLEDER MEG!



Kjærleik og Fred ut!

SKINS!

Nå skal jeg se Skins.

Sammen med Eirik, den gale sunnmøringen. Sofie, Bull faktisk, fra Bærum. Oda, med dreads, fra Asker. Også Hilde, hun trener, på Arena, også trener hun turn.

Jeg er ingen av de tingene. Jeg er bare en nordlenning, som alle tror er same. Men jeg trives sånn. Og jeg ELSKER Skins! <3
Nemlig.

Legger med et bilde av folka i Skins, jeg.



Kjærleik og Fred ut!

Liar, liar pants on fire!

Når jeg leser min gamle blogg, ser jeg at jeg er litt god til å lyve.
Jeg lyver vel mest for meg selv.
Om tanker og følelser. Men slik er nå det.

I dag har jeg det både bra og kjipt. Og, ja. Er vel ikke så mye mere å si om det.
Jeg har begynt å henge mer med Oda, Sofie og Eirik. Vi ser Skins! Det er mongotrivelig.

Og jeg har begynt å høre på Kent igjen, og det er jo jævla fint.
Nå har jeg ikke mer vettugt å skrive.

Kjærleik og Fred ut!

Hver gang.

WARNING!
Fare for whining. Nemlig.

Det skjer. Hver jævla gang.

Jeg forelsker meg. Også går det til helvete.
Og jeg føler meg så jævla alene, selv om jeg er ganske klar over at jeg alldeles ikke er det. Men poenget er vel at jeg bare vil ha det bra eller noe. Også vil jeg at folk skal forstå. Og de gjør kanskje det, men allikevel er jeg overbevist om at de ikke forstår.

Jeg må rett og slett lære meg å gi faen. For det er det folk gjør med meg. De gir faen. Dette gjelder selvfølgelig jævla få mennesker, for de fleste gir ikke faen. Tror jeg hvertfall.
Men, spørsmålet er vel, hva faen gjør jeg nå!?
Jeg prøver å forholde meg normalt til personen dette gjelder, og jeg tror ikke han skjønner at jeg er særlig såra, for han forstår sjelden noe. Nemlig.

Jeg sitter bare igjen med en helt jævlig følelse av at jeg bare er luft, og en person å bomme røyk av. Og at han gir fullstendig faen i hvordan jeg har det, eller hva jeg gjør.
Jeg vil ikke ha det slik. Jeg vil bare være meg. Og bli verdsatt for den jeg er. For, jeg tror ikke jeg er en dårlig person.

Alt jeg vil nå er å legge meg, men det er jeg redd for.
Og det er litt teit. Å være redd for å legge seg, kun fordi man er redd seg selv. Er jeg den eneste som har det slik? Har DU det slik noen ganger? At du blir direkte redd deg selv. For hva du er i stand til å gjøre?
Jeg er det. Jeg vet at jeg er i stand til å gjøre mye fælt, mot meg selv og andre. Jeg er også fult kapabel til å si ting, som jeg aldri burde sagt. Jeg kan rett og slett være direkte slem, eller ond om du vil. Og det vil jeg ikke.

Noen ganger, så aner jeg ikke hva jeg vil.

"You could have it all
my empire of dirt
I will let you down
I will make you hurt
If I could start again
a million miles away
I would keep myself
I would find
a way"

- Trent Reznor

Kjærleik og Fred ut.

Takk.

Nå er det en stund siden jeg har blogga.
Det er fordi jeg ikke har visst hva jeg skal skrive, eller rett og slett ikke orka.
Fordi jeg har hatt så mye kaos og piss i hodet, og jeg ikke orker at bloggen min skal bli en whinegreie. Det hadde vært kjedelig å lese om. Synes jeg.

Nå ligger jeg i senga mi, våkna for en time sia, og oppdaga at klokken skulle vært stilt en time tilbake, og dermed var det ennå lengre til middag enn jeg trodde.
Nå er det heldigvis bare en time igjen.
Jeg hører på Vrakpant, faktisk. Det er det nok få som vet hva er. Men det er bandet til to meget gode kompiser av meg. Jeg liker det, det er veldig fint.

Jeg vil rette en stor takk til Knut, Kim, Randi, Lene og Andreas, for at de tar vare på meg, når jeg er teit og lei meg. Det betyr ufattelig mye.
Dessuten vil jeg også takke Borghild som alltid er der for meg. Jeg savner deg!

Nå skal det jo sies at det ikke er bare Borghild jeg savner. Men Hanne. Og Tone. Også Niklas. Og Angelica. Og Marius. Og en haug andre folk!
Men jeg trives her på skolen, for det meste av tiden hvertfall. Men allikevel, jeg gleder meg som en unge til å komme hjem til jul!

Jeg har nettopp vært i London, sånn by the way. Det var deilig å endelig få komme tilbake til den byen som har gjort mest inntrykk på meg noensinne. Jeg rett og slett elsker London. Jeg har så lyst å flytte dit en dag. Men, det er og blir en drøm, vil jeg tro.

Jeg skal dusje nå, og vente på middag. Nemlig.

"Et stille menneske
med følelsa førr alt anna enn livet
kastest rundt
spottes og tråkkes på."

- Vrakpant

Kjærleik og Fred ut!

Hva er lykke?

Tell me if you want me to lie
Cause this has got to die.

Damien Rice igjen.
Denne gang hjemme på trappa i Ulvsvåg. Med sigaretten i hånda.
Klump i halsen og et håp som aldri slukker.
Kjennes det ut som.
Og ensomhet, uansett hvor mye de andre bryr seg.

Jeg tar meg i å tenke rare tanker igjen.
Hva er lykke?
Er jeg lykkelig?
Jeg tror jeg er det, men samtidig ikke.

Men hvorfor streber mennesker etter lykke?
Hvis jeg googler "happiness", så er det første bildet av mange glad smil.
Er lykke å smile? Hva faen er lykke? Og hvorfor vil jeg absolutt være lykkelig?

Og hva skal til? Et smil?

Kanskje.

What's the point of this song, or even singing?

Kjærleik og Fred ut.

Evigvarende håp

Concerning Resurrection.

Jess. Det er veldig rart, hvordan man bare kan la vær å tenke på ting, men så klarer man likevel å tenke på det uten at man vet det. Ja, det går an, jeg gjør det tydeligvis hele tiden.
Så nå er jeg halvveis ødelagt fordi jeg har begynt å tenke igjen.
Det jeg sitter mest igjen med er spørsmålet "Hva kan skje?"
Og vil jeg egentlig det?

Ja. Mer enn noe annet.

Herregud, jeg er relativt patetisk. Jeg vil jo veldig gjerne få orden i dette rotet og ende opp med Resurrection. Men. Haha. Det skjer nok aldri. Jeg er ikke så heldig.
Men håpet er der. Og det er et drepende håp.

I wanna fight for You
But I don't wanna win
If I'm not the right for You
And if I am I've always been

--------------------------------
I will love forever who You are
Not what I want for You to be

Du aner ikke hvor mye kjærlighet jeg har igjen...

Fred ut.

Is that allright with You?

Nei, tenk at det er det ikke.
Jeg orker ikke mer pisspreik fra deg.
Jeg orker ikke at du skal slenge dritt til meg hele tiden.
Uansett hva jeg sier, uansett hva jeg gjør og uansett hva jeg hører på, så er det faen meg noe galt med det.
"Det er vasketime no, så get the fuck back!"

Kan du ikke bare høre hva jeg sier? Jeg sa det jo ganske tydelig, at fortsetter det slik, så kommer du til å trå over en viss grense og såre meg. Og da fucker ting seg for meg. Da går det til hvelvete. Jeg var ærlig, og fortalte deg, at jeg takler ikke drittkasting over lengre tid. Og jeg sa pent i fra, at jeg synes ikke det var kult. Du sa jaja, du skulle ikke gjøre det mer.
Også fortsetter du!? Takkskaldufaenmegha!

Uansett. I dag reiser jeg hjem, heldigvis. Men, mp3-spilleren min har dødd. Og da, har jeg et problem. Jeg må reise uten musikk. Og det er faen så kjipt. Så slik er det.

Hodet mitt er såklart kaos som vanlig, og jeg drukner meg i Damien Rice for å slippe unna. Jeg gjør ofte det. Drukner meg i musikk for å unngå hodet mitt. Så det så.

Kjærleik og Fred ut!

Ting

Jess.

I kveld sitter jeg på internatet. Nedre Kyrkjebakken. Nemlig.
Jeg har vært flink å vaska klær til jeg skal reise hjem i overimorgen.
Det gleder jeg meg egentlig veldig til.

I går kveld var vanskelig. Jeg var ustabil som faen, og Marius fikk begeret til å renne over for meg. Som faen. Jeg fikk angst til slutt. Det var bare litt da, men det er alltid jævlig med angst fordetom. Heldigvis har jeg èn person her jeg kan stole 110% på. Og det beviste han i går. Kim er bra. Han fikk roa meg ned. Jeg er ganske så glad for at jeg har han her, for å si det mildt.
Håper bare han blir her.

I dag har jeg vært relativt flink å jobba med skolearbeid. Har prosjekt om psykisk helse. Jeg har temaet Bipolare lidelser. Så klart.

Ellers så har jeg tenkt fryktelig mye. På hvordan man kan la så utrolig bra ting bare gå fra seg. Og ødelegge det.
Og hva som skjer i hodet til andre. Og om de er triste eller glade. Jeg tenker ofte slike ting. Og på hvordan du som leser har det.

Men, nå skal jeg snakke med min elskede mor.

Kjærleik og Fred ut!

All dressed up

Ute på verandaen å røyker.
Med PC.
I pessregn.
Med Damien Rice på øret.

Åherre! Jeg elsker Damien Rice. Minnene strømmer på, og jeg føler meg mer alene enn jeg har gjort på lenge. På en måte er det deilig, men jeg vil jo egentlig ikke ha det sånn heller.
Ensomhet er kanskje bra i små doser.
Jeg aner egentlig ikke hva jeg skal skrive om.
Men jeg skal hjem om 4 dager. Til mammaen min, og alle søskene mine <3. Jeg kunne ikke ha gleda meg mer, samtidig som jeg gruer meg litt. Blir merkelig uten alle dialektene rundt meg. Men hjemme er de glade i meg. Men det er de jo forsåvidt her og. Jeg bare surrer.

Jeg vet ikke hvordan jeg har det i dag. Været er ustabilt, og det er virkelig høst. Endelig. Jeg er veldig glad i høsten egentlig.
Nå gikk jeg inn, slik at datamaskinen ikke skal drukne, og jeg bare skriver og skriver. Jeg vet ikke helt hva, men jeg gjør det fordet om. Damien Rice synger om at han er opdressa og opphengt i deg, eller meg. Eller hvem det er. Damien kan virkelig lage musikk. Det kan ikke jeg , men jeg vil kunne det.
Jeg kan synge. Men jeg vil kunne spille gitar. Jeg vil være sånn superflink og lage musikk som mennesker kan drukne seg i. Sånn som jeg gjør.

I dag kommer jeg til å gråte. Jeg vet det. Ikke av depresjon nødvendigvis. Tiden vil vise.
Akkurat nå tror jeg at jeg har det fint.

Selv om jeg er ensom, uansett hvor mange andre det er i rommet.

Forelskelse

Jess.

I dag vil jeg blogge om noe som jeg tror alle har vært borti.
Forelskelse. Og det. Ja.
Alle som har vært forelska veit nok hvordan det er å være det.
Det er fint, samtidig som det kan være kjempeteit.

Jeg blir som oftest teit. Også tror jeg at jeg er kjempelur.
Det er som oftest feil.
Men det som er verst er egentlig hvor opphengt jeg blir i han/hun jeg er forelska i. Jeg tenker på personen omtrent hele døgnet, og hver gang jeg ser han/henne blir jeg mongo. Magen slår kolbøtter og jeg blir varm fra tærne til hodet. Det er også vanlig å si ting på helt andre måter enn man egentlig tenkte at man skulle, og rett og slett dumme seg ut.
Jeg er ganske god på sånne ting.
Det er også ganske irriterende, hvor avhengig man blir av dem man er forelska i. Og det at man faktisk nærmest får abstinenser når man er borte fra han eller henne.
Vil ta med et sitat av Tore Renberg, som har skrevet Mannen Som Elsket Yngve:

"Det er som en abstinens, ikke å få se den man er forelska i.
Du kjenner det, fysisk, i hele deg.
Hvordan du mangler noe essensielt.
Hvordan det som får deg til å puste, det som får deg tilå bevege føttene dine, ikke fins lenger.
Alt annet mister betydning.
Folk sier det er vanskelig å slutte å røyke, å slutte med heroin.
Prøv å slutt å være forelska når du er det.
Det er umulig."

Så, egentlig. Så syns jeg at det er litt forferdelig å være forelska, samtidig som det er kjempedeilig. Men allikevel. Jeg er sjeldent lykkelig forelska, men jeg er ganske ofte forelska. Til og med i skrivende stund er jeg forelska. Selv om jeg ikke er helt sikker på i hvem lengre. Men slik er nå det.
Det verste er vel når man er kjempeforelska i noen, og ikke helt tør å si det, men man prøver å vise det i alt man gjør, uten å bli for intim eller nærgående. Følelsen av å ikke bli sett, eller ikke bli verdsatt er ganske jævlig. Direkte sårende.


Jeg personlig trenger å bli sett, ellers så føler jeg meg null verdt. Og alle i verden er verdt noe! Du som leser, du som sover, du som ler, du som gråter, du som er sint, du som er glad, og ikke minst du som er forelska! ALLE er verdt noe. Og det er viktig å være klar over. Ellers blir alt dumt og teit og stygt.

Det eneste håpet jeg har, er at noen skal bli like forelska i meg en dag. Og det liker jeg å tenke på.

Kjærleik og Fred ut!

My Safe Home

Ja. I går blogga jeg ikke. Utrolig nok

Men her om dagen fikk jeg Borghild til å sende meg en sang. Som har stått på hver gang jeg sitter med pc'en, bortsett fra Set The Fire To The Third Bar da. Men uansett. Den sangen er så viktig.
Anthrax, faktisk, med My Safe Home. Der har du den desiderte sangen som er Borghild. Den bare ER Borghild.
Du spør kanskje "Hvem er Borghild da?"
Da svarer jeg at det kan jeg med stor glede fortelle deg. For Borghild, oioi, hun er cirka den beste personen i hele verden. Jeg her nesten ikke ord for å beskrive henne.
Men her har du oss. På Bildet altså. Vi tok LOLCAT til et høyere nivå, med Lurven og en melkekartong. Det var gøy!

Men, Borghild er ikke bare morsom. Hun kan også være alvorlig. Når det trenges. Når vi begge trenger det. Men det varer ikke lenge. Ikke med oss to.
Men poenget med denne posten, er egentlig a jeg savner henne masse. Jeg savner å ha Borghild nær meg hele tiden, og å snakke med henne hele tiden. Hun er så fantastisk at jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare det. Hun er bare best. Og jeg er så utrolig heldig som får ha henne i livet mitt. Det er jeg sikker på. For, det er faen ikke alle som er som henne.

Jeg kan med hånda på hjertet si; You have ALWAYS been My safe Home, Borghild.

Og snart kommer jeg hjem igjen.

Kjærleik og Fred ut!

Sykedag

I dag er jeg syk.
Det suger veldig. For jeg er mongoensom.
Stod opp i morres da, selv om jeg holdt på å dø av hvor jævlig halsen min er.
Så jeg fikk med meg morgensamlingen og det, men jeg gav opp etterpå.

Så jeg gikk på rommet og surfa på nettet og drakk te. Så drakk jeg kakao og surfa Youtube. Satan så kjedelig egentlig.
Så kom Marthe, hun jeg bor med, og spør om hun skal ta med middag til meg, og det ville jeg selvfølgelig.
Så jeg fikk middag, etter et mislykka forsøk på å se Petter Pan. Jeg sovna.
Så kom Marthe med middag, og jeg så Peter Pan på ordentlig. Mens jeg spiste sei av et eller annet slag, med grønnsaker og poteter. Det var faktisk ikke så ille.
Resten av gjengen min skulle på Macdonalds å spise nemlig. De liker ikke fisk.
Men jeg gjør det, så lenge det er god fisk.

Men ja. Jeg så Peter Pan. Det må seriøst være en av favorittfilmene mine. Jeg går sjelden lei den filmen. Og jeg elsker måten de framstiller Peter Pan på i den.
Forøvrig så snakker jeg om P. J. Hogan-versjonen fra 2003. Der man faktisk får innblikk i den litt mørkere siden av Peter Pan. Det eneste irriterende i filmen er faktisk Wendy. Men hun er dum. Uansett hvordan man ser på det. Egosentrisk og dum. Tenker ikke på at Peter Pan ikke vil vokse opp. Hun er generelt opptatt av å leve sammen med ham, og å forstå, og for å forstå, må man bli eldre, eller vokse opp. Og det suger.

Men ja. Favorittdelen min i filmen, er faktisk når Wendy og Peter krangler, og når Wendy kysser Peter. Det tar jo helt av! Han blir rosa, og man ser all glede i det stakkars trynet til fyren. Og da jeg så den scena i dag, så tenkte jeg; Faen, det er sånn det føles å bli elsket!
Det tror jeg. Nemlig.




Nå har det blitt et lite opphold mellom det jeg har skrevet om Peter Pan, og det jeg skriver nå, på ca 2 timers tid. Jeg ble nemlig så lei av å sitte på romemt mitt. Så jeg gikk ut og var sammen med Andreas, Kim og Lene. Vi så faktisk Hotel Cæsar. Jeg og Lene gjorde det hvertfall.
Jeg tenker at jeg skal ha kveldsmat i dag, selv om det gjør dritvindt å svelge noe i det hele tatt. Men jeg er sulten. Nemlig.

Nå har jeg ikke mer fornuftig å tilføye.

To Live, would be an awfully big adventure.

Kjærleik og Fred ut!

Kjærleik og tankar

Det er ganske sykt egentlig, når jeg tenker over det.
Hvor fort jeg blir glade i andre mennesker.
Jeg blir veldig lett glad i andre.

Her på skolen er jeg vanligvis i en gjeng der vi er 4-5 stykker.
Det er meg, Lene fra Bergen, Kim fra Ski og Marius fra Bergen.
Til tider er også Randi fra Sveio med og, også Andreas fra hvorennhanerfra.
Men det er mest oss fire. Og det er sært egentlig, hvor glad jeg er blitt i de tre.
De er kjempeviktige for meg allerede.

Såklart, de måler seg ikke med Borghild, Tone, Angelica, Maria eller noen av de andre hjemme.
Men de er viktige liksom. Og jeg er veldig glade i dem.
Så det så.

Jeg vet ikke helt noe i dag jeg. Ting er så skiftende, og jeg går opp og ned. Jeg trenger å roe meg helt ned. Jeg gleder meg til å reise hjem, samtidig som det kommer til å bli sært uten noen av de andre som jeg ser hver dag her nede. For ikke å snakke om alle dialektene jeg hører hele dagen. Men, kanskje nordnorsken min blir ordentlig igjen da? Time will show.

Jeg tenker veldig mye. Nå, og generelt hele dagen. Mye på hva faen jeg skal gjøre når jeg er ferdig med dette året, for det har jeg absolutt null peiling på akkurat nå. Og jeg er ikke så motivert til å gå mer skole at det gjør noe liksom. Også lurer jeg fryktelig mye på hvor jeg skal bosette meg. Om jeg skal flytte tilbake til drittbyen Bodø, hvor jeg har en gjeng med supre mennesker som jeg elsker. Eller om jeg skal flytte til Hamarøy igjen, til mammaen min, som jeg ikker har ord for hvor fin er.
Valgets kvaler, er det ikke det de sier?

Uansett, nå tror jeg at jeg skal roe ned tenkinga litt for i dag, så skal jeg lage meg en flaske saft. Har kor nå klokka 19.00 så. Det er gøy!

Kjærleik og Fred ut!

Hora og tapte Rebella.

De kalla sæ HC så sælg dæm sjæla si te Sony BMG!

Jeg hører på Antibatong! Det er så jævlig deilig. Men jeg kjenner virkelig at jeg savner Bodø nå. Jeg må prøve å få fiksa meg hjem til BHCF. Jeg kanke gå glipp av det.

Men ja. Sliten. Jeg kom meg så vidt opp i morres. 08.15 stod jeg og Marthe opp. Vi har Morgensamling 08.30. Så vi rakk det akkurat.


Jeg savner Bodø og hjemme skikkelig nå. Ting gikk litt skeis i går, uten at jeg helt vet hvorfor. Men det skjedde, og jeg kanke spole tilbake å fikse det. Jeg begraver meg bare i musikk nå. Det hjelper alltid. Dessuten er det bare 10 dager til jeg skal hjem til mammaen min nå. Og alle søskene mine. Og Morten. Og jeg savner pappa. Og Borghild. Og Tone. Og Maria. Og Niklas. Og Hanne. Åh, jeg savner alle jo! Men det går bra.
Tenker jeg kommer til å savne folka her nede når jeg er hjemme hos mamma. Men det er vel bare slik det må være.
Nå skal jeg laste ned Antibatong fra MySpace. Det blir nok veldig fint.

Uff. Nå har jeg egentlig ikke noe mer vettugt å skrive ned her. Så jeg tror jeg runder av nå.
Legger ved et bilde Nina tok av meg en av de første dagene her nede.


Fred ut.

Post 1, eller noe.

Jøss. Da har man starta enda en ny blogg.
Den gamle er jo bare full av crap og piss og sutring.
Denne skal ikke bli sånn. Håper jeg.

Jeg tror jeg ville dele litt om hvordan jeg har det på Folkehøgskola jeg går på.

Nemlig Jæren Folkehøgskole.

Her ser man da et bilde av skolen. Her foregår all undervisning og slikt. Vi er ikke der så veldig mye egentlig. Eller, jo. Vi har matsalen der. Og der spiser vi opptil 4 måltider hver dag.
Ellers kan jeg jo få med at det er tre internater til skolen. Det er Breidablikk, som er det nyeste. De som bor der har eget bad og slikt på rommene. Også er det Møllehagen og Kyrkjebakken. De er nærmest identiske, hvor bad og toalett er på gangen.

Jeg bor forøvrig på Kyrkjebakken. Det ser ca sånn ut fra siden.
Her kan man se at vi har altaner som vi kan sitte på å røyke. Det har ikke Breidablikk.

Alt i alt så trives jeg veldig godt på Kyrkjebakken. Jeg bor sammen med ei som heter Marthe, som er fra Notodden. Og vi har funnet ut at vi er de beste romkameratene på hele skolen. Nemlig.
Dessuten har jeg også blitt kjent med haugevis av folk fra litt over alt. Bergen, Ski, Notodden, Tønsberg, Arendal, Stavanger, Flekkefjord og sånt. Jeg husker ikke hvor alle er fra en gang. Men jeg er den eneste nordlenningen ca. Bortsett fra to stykker fra Lofoten. Men jeg er aldri sammen med dem nesten. Noe som fører til at jeg savner å høre nordnorsk rundt meg.

Det verste som har skjedd her nede er vel egentlig at jeg blir tatt for å være same. Selv om jeg ikke er det i det hele tatt. Dette har ført til at jeg nå går under navnet Joika-Laila av noen. Men det overlever jeg.
Hm. Hva mer kan jeg fortelle? Joda, vi har vært på Preikestolen, vi! Og det var tungt! Men det var absolutt verdt det. Jeg legger ved to bilder.














Det var ganske så langt ned, ja. Og jeg hadde en smule noia. For det var creepy å se rett ned i havet. 611 meter! Rett ned! Shit. Ja, men det var virkelig verdt det.

Men nå orker jeg ikke skrive mer. Så jeg oppdaterer heller senere.

Fred ut!