Soundtrack: Johnny Parry - If I Was A Killer
Bok: Drageløperen
Tittelen har sine betydninger.
Johnny Parry er forøvrig den nye mannen i mitt liv.
Jeg er forresten blitt singel igjen. Surprise liksom. Jeg tror jeg skal backe fint unna forhold en good stund. Jeg skal bli følelsesløs og kald. Kanskje tilogmed slem.
Mye har skjedd i det siste. Jeg har nesten gjort ferdig min herlige tattovering på vestre overarm, bilder kommer når den er ferdig med å være ekkel og flasse og sånt.
Jeg har blitt 20 år, uten at det var så spesielt. Eller, jeg får jo lov å kjøpe whisky nå. Det er fint.
Jeg hr også feira bursdagen min, var ute med en gjeng jeg sjelden er ute med. Ble en innholdsrik og stilig kveld. Jeg ble tilogmed lurt. Det var morsomt.
Jeg orker ikke skrive mye. Siden det ble slutt mellom meg og Michael, det var forøvrig min avgjørelse, har jeg vært litt rar. Orker ikke gå inn på hva og hvorfor og sånt. Spør heller om det er noe.
Uansett, jeg har det bra, selv om hodet mitt fucker litt med meg, og jeg klarer kanskje ikke holde alt jeg har lovet. Men slik er nå det.
Jeg vet hvertfall at ting blir aldri slik man hadde tenkt.
Kjærleik og fred ut!
Wednesday, December 23, 2009
Tuesday, November 10, 2009
I got Everything I need
Soundtrack: Röyksopp - The Girl And the Robot
Leser: The Ultimate Hitchhiker's Guide
Det vil si, jeg skal lese The Ultimate Hitchhiker's Guide.
Jeg kom på det i engelsk timen i dag, nemlig. At jeg har jo aldri lest hele serien, bare første boka. Så nå er det på tide å få lest alt sammen. Jeg gleder meg.
Selv om klokka bare er 10.00, så har jeg vært oppe en stund allerede, siden 06.45 for å være nøyaktig. Har jo skole på tirsdager. Det vil si to timer engelsk. Og i dag var bussen forsinket, så jeg kom for sent til timen, og det er kjipt. For da føler jeg at dagen var litt bortkastet, og jeg har ikke engang fått drukket kaffe. Men jeg tar det når jeg kommer hjem.
Jeg sitter på biblioteket, og her må jeg være til 10.45, for da skal jeg gå ned å finne bussen, så skal jeg dra hjem. Og når jeg kommer hjem skal jeg mekke presskannekaffe, spise lunsj og lese i boka. Også må jeg nok jobbe med samfunnsfagleksa. Den skal være inne på torsdag. Og jeg skal skrive om FN og media og noe greier. Kjedelig. Men det må til.
I dag, da jeg ventet på bussen, så kom jeg fram til en ting. Vi stod å snakket litt om musikk og sånn. Og hvordan trommiser, bassister og gitarister er forskjellige. Både i bandsammensetning og i personligheter. Og jeg har altså kommet fram til at alle trommiser må ha et indre aggresjonsproblem. For veldig mange av dem, kan bli veldig sinna. Så derfor spiller de trommer tror jeg. For å få ut aggresjonen sin på en litt sunnere måte kanskje? Jeg aner ikke men jeg tror fortsatt at alle trommiser har et indre aggresjonsproblem.
Jeg savner Michael. Han var her i helga da. Og reiste på søndagskvelden. Så egentlig har vi ikke vært fra hverandre i 48 timer engang. Men likevel. Jeg savner han. Jeg tror nok at jeg er veldig forelska. Nei, ikke veldig, helt inni granskauen forjævlig forelska. Jeg har ikke vært SÅ forelska før. Det er helt sykt. For jeg er jo vant til å være forelska, men dette er noe jeg aldri har følt før. Og det er egentlig utrolig deilig. For det finnes ingen rus i verden som kan måle seg med forelskelse. Spesielt når den er gjensidig. :)
Det er ganske deilig å være Beate egentlig. Jeg har det bra, og Michael er best. Han er så snill med meg. Han er fantastisk. Jeg tror egentlig ikke jeg kan beskrive hvordan jeg har det med ham.
Greit, vi har ikke kjent hverandre lenge, men likevel føles det som om jeg har kjent ham hele livet. Og det verste er kanskje at han forstår meg. Så utrolig godt og. Noen ganger forstår han meg bedre enn jeg selv gjør. Sykt, jeg føler meg som en klisjè når jeg sier det, men det er som han gjør meg hel. Som han er puslespillbiten som manglet. Æsj, jeg blir nesten kvalm når jeg skjønner hvor forelska jeg er. Men jeg liker det likevel. :)
Herregud jeg elsker å leve!
Ha en fantastisk dag alle sammen! :)
Kjærleik og Fred ut!
Leser: The Ultimate Hitchhiker's Guide
Det vil si, jeg skal lese The Ultimate Hitchhiker's Guide.
Jeg kom på det i engelsk timen i dag, nemlig. At jeg har jo aldri lest hele serien, bare første boka. Så nå er det på tide å få lest alt sammen. Jeg gleder meg.
Selv om klokka bare er 10.00, så har jeg vært oppe en stund allerede, siden 06.45 for å være nøyaktig. Har jo skole på tirsdager. Det vil si to timer engelsk. Og i dag var bussen forsinket, så jeg kom for sent til timen, og det er kjipt. For da føler jeg at dagen var litt bortkastet, og jeg har ikke engang fått drukket kaffe. Men jeg tar det når jeg kommer hjem.
Jeg sitter på biblioteket, og her må jeg være til 10.45, for da skal jeg gå ned å finne bussen, så skal jeg dra hjem. Og når jeg kommer hjem skal jeg mekke presskannekaffe, spise lunsj og lese i boka. Også må jeg nok jobbe med samfunnsfagleksa. Den skal være inne på torsdag. Og jeg skal skrive om FN og media og noe greier. Kjedelig. Men det må til.
I dag, da jeg ventet på bussen, så kom jeg fram til en ting. Vi stod å snakket litt om musikk og sånn. Og hvordan trommiser, bassister og gitarister er forskjellige. Både i bandsammensetning og i personligheter. Og jeg har altså kommet fram til at alle trommiser må ha et indre aggresjonsproblem. For veldig mange av dem, kan bli veldig sinna. Så derfor spiller de trommer tror jeg. For å få ut aggresjonen sin på en litt sunnere måte kanskje? Jeg aner ikke men jeg tror fortsatt at alle trommiser har et indre aggresjonsproblem.
Jeg savner Michael. Han var her i helga da. Og reiste på søndagskvelden. Så egentlig har vi ikke vært fra hverandre i 48 timer engang. Men likevel. Jeg savner han. Jeg tror nok at jeg er veldig forelska. Nei, ikke veldig, helt inni granskauen forjævlig forelska. Jeg har ikke vært SÅ forelska før. Det er helt sykt. For jeg er jo vant til å være forelska, men dette er noe jeg aldri har følt før. Og det er egentlig utrolig deilig. For det finnes ingen rus i verden som kan måle seg med forelskelse. Spesielt når den er gjensidig. :)
Det er ganske deilig å være Beate egentlig. Jeg har det bra, og Michael er best. Han er så snill med meg. Han er fantastisk. Jeg tror egentlig ikke jeg kan beskrive hvordan jeg har det med ham.
Greit, vi har ikke kjent hverandre lenge, men likevel føles det som om jeg har kjent ham hele livet. Og det verste er kanskje at han forstår meg. Så utrolig godt og. Noen ganger forstår han meg bedre enn jeg selv gjør. Sykt, jeg føler meg som en klisjè når jeg sier det, men det er som han gjør meg hel. Som han er puslespillbiten som manglet. Æsj, jeg blir nesten kvalm når jeg skjønner hvor forelska jeg er. Men jeg liker det likevel. :)
Herregud jeg elsker å leve!
Ha en fantastisk dag alle sammen! :)
Kjærleik og Fred ut!
Monday, November 9, 2009
Rigmor sier at...
Hun derre Rigmor må være glup.
For dere som ikke veit hvem Rigmor er, så er hun barnehagetanten til Bud, som er sønnen til Kurt.
Kurt er en fiktiv karakter som Erlend Loe skriver om.
Men det er ikke bøkene jeg mener, jeg mener filmatiseringen som er gjort av den ene boken.
Nemlig Kurt Blir Grusom. Den er hysterisk, både boka og filmen. Men jeg snakker om filmen nå.
Som nevnt er Rigmor barnehagetanten til Bud, og hun derre Rigmor altså, hun er litt sprø.
Og på youtube så fant jeg et klipp med alle tingene Bud forteller at Rigmor sier.
Som for eksempel "Rigmor sier at latter er et tegn på indre ubalanse."
Det klippet finner du her.
Vil du ha det virkelig gøy, kan du likså godt se hele filmen, Kurt Blir Grusom. For det er verdt det!
Kjærleik og Fred ut.
For dere som ikke veit hvem Rigmor er, så er hun barnehagetanten til Bud, som er sønnen til Kurt.
Kurt er en fiktiv karakter som Erlend Loe skriver om.
Men det er ikke bøkene jeg mener, jeg mener filmatiseringen som er gjort av den ene boken.
Nemlig Kurt Blir Grusom. Den er hysterisk, både boka og filmen. Men jeg snakker om filmen nå.
Som nevnt er Rigmor barnehagetanten til Bud, og hun derre Rigmor altså, hun er litt sprø.
Og på youtube så fant jeg et klipp med alle tingene Bud forteller at Rigmor sier.
Som for eksempel "Rigmor sier at latter er et tegn på indre ubalanse."
Det klippet finner du her.
Vil du ha det virkelig gøy, kan du likså godt se hele filmen, Kurt Blir Grusom. For det er verdt det!
Kjærleik og Fred ut.
Sunday, November 8, 2009
Oisann...
Trenger visst å oppdatere. Igjen.
Ikke at det skulle være noe nytt at jeg trenger å oppdatere litt da.
Det skjer stadig nye ting, men allikevel føler jeg at livet mitt står på pause, og tiden raser forbi.
Men jeg lever enda, og jeg elsker det. :)
Soundtrack: Anberlin - The Unwinding Cable Car
Leser: Pixley Mapogo av Tore Renberg
Låta er definitivt verdt å høre, jeg har hvertfall total hekta på den for tiden. Den er rett og slett nydelig.
Forøvrig så bør alle som liker Jarle Klepp lese Pixley Mapogo. Den er morsom, alvorlig og trist og alt på samme tid. Det tar helt av. Tore Renberg skriver helt fantastisk. Jeg digger den boka i allefall, og det er så mange morsomme ting i den. Jeg tar meg selv i å fnise og le høyt for meg selv mens jeg leser. "Heisann, innvandrermann, det er pappaen her, du!"
Herregud, jeg ler meg skakk!
Jeg er i lykkerus for tiden. Jeg er nemlig forelsket. I verdens beste og fineste fyr.
Denne fyren bærer navnet Michael. Og han er min. Bare min.
Og sammen er vi dritfine, og best i hele verden.
Jeg orker ikke skrive så mye mer om det, for da tar det helt av. Men jeg kan nevne at det er en eneste negativ ting med forholdet vårt, og det er det at han bor i Bodø, og jeg bor på teite Hamarøy. Men vi overlever det. Han har forresten vært her i helgen, og det har vært superdupermegakoselig.
Det er helt sykt hvordan det bare sier klikk mellom to personer. Spesielt siden jeg var rimelig bestemt på at jeg ikke skulle rote meg bort i mannfolk og forhold på en stund, etter alt styret i Stavanger liksom. Men med meg og Michael, så sa det bare klikk liksom. Og nå har jeg ikke øyne for noen andre. Han er bare best. Han forstår meg på alt, og han er der uansett hva. Og ikke minst; han får meg til å føle meg mer verdsatt enn noen andre har klart. Han er verdens snilleste. ILUPILU liksom. Og jeg vet han kommer til å bli sinna fordi jeg poster bilde av han, men jeg vil likevel.
Beate <3 Michael
Ikke at det skulle være noe nytt at jeg trenger å oppdatere litt da.
Det skjer stadig nye ting, men allikevel føler jeg at livet mitt står på pause, og tiden raser forbi.
Men jeg lever enda, og jeg elsker det. :)
Soundtrack: Anberlin - The Unwinding Cable Car
Leser: Pixley Mapogo av Tore Renberg
Låta er definitivt verdt å høre, jeg har hvertfall total hekta på den for tiden. Den er rett og slett nydelig.
Forøvrig så bør alle som liker Jarle Klepp lese Pixley Mapogo. Den er morsom, alvorlig og trist og alt på samme tid. Det tar helt av. Tore Renberg skriver helt fantastisk. Jeg digger den boka i allefall, og det er så mange morsomme ting i den. Jeg tar meg selv i å fnise og le høyt for meg selv mens jeg leser. "Heisann, innvandrermann, det er pappaen her, du!"
Herregud, jeg ler meg skakk!
Jeg er i lykkerus for tiden. Jeg er nemlig forelsket. I verdens beste og fineste fyr.
Denne fyren bærer navnet Michael. Og han er min. Bare min.
Og sammen er vi dritfine, og best i hele verden.
Jeg orker ikke skrive så mye mer om det, for da tar det helt av. Men jeg kan nevne at det er en eneste negativ ting med forholdet vårt, og det er det at han bor i Bodø, og jeg bor på teite Hamarøy. Men vi overlever det. Han har forresten vært her i helgen, og det har vært superdupermegakoselig.
Det er helt sykt hvordan det bare sier klikk mellom to personer. Spesielt siden jeg var rimelig bestemt på at jeg ikke skulle rote meg bort i mannfolk og forhold på en stund, etter alt styret i Stavanger liksom. Men med meg og Michael, så sa det bare klikk liksom. Og nå har jeg ikke øyne for noen andre. Han er bare best. Han forstår meg på alt, og han er der uansett hva. Og ikke minst; han får meg til å føle meg mer verdsatt enn noen andre har klart. Han er verdens snilleste. ILUPILU liksom. Og jeg vet han kommer til å bli sinna fordi jeg poster bilde av han, men jeg vil likevel.
Beate <3 Michael Nemlig.
Også har jeg fått øynene opp for et nytt band. Motion City Soundtrack! De er herlige. Den gjengen der er bare helt sykt god. De har dødsstilige riff og lyder, og en mooge synth som har drittøff lyd. Og de setter seg bare inn i hjernen din og blir der liksom. Og tekstene er fantastiske. Jeg elsker dem!
Hvordan kan man ikke digge denne gjengen liksom?
Også har jeg tatt helt av med fotohobbyen min i det siste. Jeg tar masse bilder, og jeg har tilogmed begynt å redigere dem litt. Det er kjempegøy! :D Så jeg tar med noen bilder her. Enjoy!
Fordi han er best
Fordi jeg er søt når jeg er blury. :)
Foto: Michael
Fordi fjæra var fin i tangen.
Fordi maneten ikke hadde noe der å gjøre.
Fordi han er best, og fordi jeg er JÆVLIG fornøyd med dette bildet.
Ja, jeg liker ordet "fordi". :)
Kjærleik og Fred ut, folkens.
Hvordan kan man ikke digge denne gjengen liksom?Også har jeg tatt helt av med fotohobbyen min i det siste. Jeg tar masse bilder, og jeg har tilogmed begynt å redigere dem litt. Det er kjempegøy! :D Så jeg tar med noen bilder her. Enjoy!
Fordi han er best
Fordi jeg er søt når jeg er blury. :)Foto: Michael
Fordi fjæra var fin i tangen.
Fordi maneten ikke hadde noe der å gjøre.
Fordi han er best, og fordi jeg er JÆVLIG fornøyd med dette bildet.Ja, jeg liker ordet "fordi". :)
Kjærleik og Fred ut, folkens.
Friday, October 2, 2009
Jeg lever...
...og liker det.
For det meste iallefall.
Soundtrack: Yiruma - River Flows in You
Forresten så er den soundtracklåta nydelig. Jeg har totalt hekta på den, samtidig som jeg har hekta på Robert Pattinson's låt Let Me Sign, som og er forferdelig nydelig.
Jeg har også blitt bitt av Twilight-basillen, utrolig nok. Jeg skjemmes litt.
Jeg har begynt å jobbe på sykehjemmet her på Hamarøy, og jobber relativt mye, og stortrives med det. I tillegg tar jeg opp fag til studiekompetansen, og har to skoledager i uka som fylles med historie, samfunnsfag og engelsk. Det er faktisk gøy å gå skole igjen, nå som jeg er ordentlig motivert.
Jeg har tilogmed blitt med i TenSing, igjen. Og det er utrolig artig å få lov å være med på det. I år har jeg en litt annen rolle enn tidligere. Jeg har fått ansvaret for den fantastiske "te-gruppa" som består av ungdommene i TenSing som ikke vil være med på de andre gruppene. Da er de heller med i te-gruppa og drikker kaffe eller te. I tillegg snakker vi om det meste.
Så, jeg kan si at jeg syns det er kjempegøy å være med der igjen.
I går hadde jeg fri fra jobb og skole, så da bestemte jeg meg for å låne speilrefleksen til Morten, min stefar, med ut på tur. Så jeg, kameraet og Robert Pattinson i øret, gikk på tur i fjæra/skogen. Det ble mange fine bilder, som jeg skal få lagt ut etterhvert. Det var egentlig deilig å kjenne at jeg kan gjøre sånne ting alene, uten at det skal bringe fram minner som gjør meg sint eller oppgitt. Det er godt å leve.
Ellers, så har jeg det vel bra.
Jeg begynner å forstå at Beate er en mer komplisert person en jeg trodde. Jeg har ting jeg har skjult for meg selv. Så jeg tenkte kanskje at jeg skulle ta noen med i postene på bloggen. Jeg vil kalle det for Groteske Sannheter. Og den første er:
Beates groteske sannhet #1:
"Jeg liker å sende kryptiske meldinger, i håp om at du skal forstå."
Jeg fikk en hyggelig telefonsamtale i dag og. Matias, fra FHS, ringte meg. Og det var kjempekoselig å snakke med ham igjen. Jeg kjenner jeg savner han masse. Men forhåpentligvis kommer jeg meg en tur til Trondheim i løpet av høsten/vinteren.
Kjærleik & Fred ut!
For det meste iallefall.
Soundtrack: Yiruma - River Flows in You
Forresten så er den soundtracklåta nydelig. Jeg har totalt hekta på den, samtidig som jeg har hekta på Robert Pattinson's låt Let Me Sign, som og er forferdelig nydelig.
Jeg har også blitt bitt av Twilight-basillen, utrolig nok. Jeg skjemmes litt.
Jeg har begynt å jobbe på sykehjemmet her på Hamarøy, og jobber relativt mye, og stortrives med det. I tillegg tar jeg opp fag til studiekompetansen, og har to skoledager i uka som fylles med historie, samfunnsfag og engelsk. Det er faktisk gøy å gå skole igjen, nå som jeg er ordentlig motivert.
Jeg har tilogmed blitt med i TenSing, igjen. Og det er utrolig artig å få lov å være med på det. I år har jeg en litt annen rolle enn tidligere. Jeg har fått ansvaret for den fantastiske "te-gruppa" som består av ungdommene i TenSing som ikke vil være med på de andre gruppene. Da er de heller med i te-gruppa og drikker kaffe eller te. I tillegg snakker vi om det meste.
Så, jeg kan si at jeg syns det er kjempegøy å være med der igjen.
I går hadde jeg fri fra jobb og skole, så da bestemte jeg meg for å låne speilrefleksen til Morten, min stefar, med ut på tur. Så jeg, kameraet og Robert Pattinson i øret, gikk på tur i fjæra/skogen. Det ble mange fine bilder, som jeg skal få lagt ut etterhvert. Det var egentlig deilig å kjenne at jeg kan gjøre sånne ting alene, uten at det skal bringe fram minner som gjør meg sint eller oppgitt. Det er godt å leve.
Ellers, så har jeg det vel bra.
Jeg begynner å forstå at Beate er en mer komplisert person en jeg trodde. Jeg har ting jeg har skjult for meg selv. Så jeg tenkte kanskje at jeg skulle ta noen med i postene på bloggen. Jeg vil kalle det for Groteske Sannheter. Og den første er:
Beates groteske sannhet #1:
"Jeg liker å sende kryptiske meldinger, i håp om at du skal forstå."
Jeg fikk en hyggelig telefonsamtale i dag og. Matias, fra FHS, ringte meg. Og det var kjempekoselig å snakke med ham igjen. Jeg kjenner jeg savner han masse. Men forhåpentligvis kommer jeg meg en tur til Trondheim i løpet av høsten/vinteren.
Kjærleik & Fred ut!
Monday, September 7, 2009
It's okay, dry your eyes...
...'cause soulmates never die.
Åh du evige nostalgi. Jeg sitter på rommet mitt og ser på Placebo-dvd. Det er herlig. Særlig siden jeg ikke har sett den på kjempelenge.
Tankene mine svirrer som vanlig, og jeg vet ikke helt hvem jeg er lengre. Men jeg har kontroll. Tror jeg.
Jeg føler meg en smule kuttet av fra resten av verden, men hey, sånn går det når man bor på Hamarøy. Det er jo egentlig ganske så greit. Så lenge man klarer å finne på noe.
Så, jeg lever for det meste i hodet. Jeg har blitt hekta på One Tree Hill, da. Så jeg har jo litt å gjøre. Har allerede lasta ned første sesongen, og andre sesongen er snart ferdig nedlasta den og. Og når den er ferdig skal jeg leve i Lucas, Peyton, Brooke, Haley og Nathan's liv igjen.
Haha, for et liv.
Nei, jeg skal jo også se om jeg ikke kan finne meg en jobb, sånn at jeg kan reise litt å besøke en del viktige folk både her og der. Dessuten trenger jeg enda en ekstern harddisk, så det er enda en grunn til å jobbe.
Skolen går det også helt greit med.
Jeg beklager at dette innlegget suger, men jeg er litt trøtt og drømmende og sånt. I tillegg er jeg fortsatt forbanna. Og jeg blir forbanna bare ved tanken på dette mennesket, enda verre er det å se bilder. Jeg vil slå det i stykker. Nemlig.
God natt mennesker.
Kjærleik & Fred ut!
Åh du evige nostalgi. Jeg sitter på rommet mitt og ser på Placebo-dvd. Det er herlig. Særlig siden jeg ikke har sett den på kjempelenge.
Tankene mine svirrer som vanlig, og jeg vet ikke helt hvem jeg er lengre. Men jeg har kontroll. Tror jeg.
Jeg føler meg en smule kuttet av fra resten av verden, men hey, sånn går det når man bor på Hamarøy. Det er jo egentlig ganske så greit. Så lenge man klarer å finne på noe.
Så, jeg lever for det meste i hodet. Jeg har blitt hekta på One Tree Hill, da. Så jeg har jo litt å gjøre. Har allerede lasta ned første sesongen, og andre sesongen er snart ferdig nedlasta den og. Og når den er ferdig skal jeg leve i Lucas, Peyton, Brooke, Haley og Nathan's liv igjen.
Haha, for et liv.
Nei, jeg skal jo også se om jeg ikke kan finne meg en jobb, sånn at jeg kan reise litt å besøke en del viktige folk både her og der. Dessuten trenger jeg enda en ekstern harddisk, så det er enda en grunn til å jobbe.
Skolen går det også helt greit med.
Jeg beklager at dette innlegget suger, men jeg er litt trøtt og drømmende og sånt. I tillegg er jeg fortsatt forbanna. Og jeg blir forbanna bare ved tanken på dette mennesket, enda verre er det å se bilder. Jeg vil slå det i stykker. Nemlig.
God natt mennesker.
Kjærleik & Fred ut!
Subscribe to:
Posts (Atom)
