Oisann...

Trenger visst å oppdatere. Igjen.
Ikke at det skulle være noe nytt at jeg trenger å oppdatere litt da.
Det skjer stadig nye ting, men allikevel føler jeg at livet mitt står på pause, og tiden raser forbi.
Men jeg lever enda, og jeg elsker det. :)

Soundtrack: Anberlin - The Unwinding Cable Car
Leser: Pixley Mapogo av Tore Renberg

Låta er definitivt verdt å høre, jeg har hvertfall total hekta på den for tiden. Den er rett og slett nydelig.

Forøvrig så bør alle som liker Jarle Klepp lese Pixley Mapogo. Den er morsom, alvorlig og trist og alt på samme tid. Det tar helt av. Tore Renberg skriver helt fantastisk. Jeg digger den boka i allefall, og det er så mange morsomme ting i den. Jeg tar meg selv i å fnise og le høyt for meg selv mens jeg leser. "Heisann, innvandrermann, det er pappaen her, du!"
Herregud, jeg ler meg skakk!

Jeg er i lykkerus for tiden. Jeg er nemlig forelsket. I verdens beste og fineste fyr.
Denne fyren bærer navnet Michael. Og han er min. Bare min.
Og sammen er vi dritfine, og best i hele verden.

Jeg orker ikke skrive så mye mer om det, for da tar det helt av. Men jeg kan nevne at det er en eneste negativ ting med forholdet vårt, og det er det at han bor i Bodø, og jeg bor på teite Hamarøy. Men vi overlever det. Han har forresten vært her i helgen, og det har vært superdupermegakoselig.

Det er helt sykt hvordan det bare sier klikk mellom to personer. Spesielt siden jeg var rimelig bestemt på at jeg ikke skulle rote meg bort i mannfolk og forhold på en stund, etter alt styret i Stavanger liksom. Men med meg og Michael, så sa det bare klikk liksom. Og nå har jeg ikke øyne for noen andre. Han er bare best. Han forstår meg på alt, og han er der uansett hva. Og ikke minst; han får meg til å føle meg mer verdsatt enn noen andre har klart. Han er verdens snilleste. ILUPILU liksom. Og jeg vet han kommer til å bli sinna fordi jeg poster bilde av han, men jeg vil likevel.

Beate <3 Michael

Nemlig.

Også har jeg fått øynene opp for et nytt band. Motion City Soundtrack! De er herlige. Den gjengen der er bare helt sykt god. De har dødsstilige riff og lyder, og en mooge synth som har drittøff lyd. Og de setter seg bare inn i hjernen din og blir der liksom. Og tekstene er fantastiske. Jeg elsker dem!

Hvordan kan man ikke digge denne gjengen liksom?

Også har jeg tatt helt av med fotohobbyen min i det siste. Jeg tar masse bilder, og jeg har tilogmed begynt å redigere dem litt. Det er kjempegøy! :D Så jeg tar med noen bilder her. Enjoy!

Fordi han er best


Fordi jeg er søt når jeg er blury. :)
Foto: Michael

Fordi fjæra var fin i tangen.

Fordi maneten ikke hadde noe der å gjøre.

Fordi han er best, og fordi jeg er JÆVLIG fornøyd med dette bildet.

Ja, jeg liker ordet "fordi". :)

Kjærleik og Fred ut, folkens.

Jeg lever...

...og liker det.
For det meste iallefall.

Soundtrack: Yiruma - River Flows in You


Forresten så er den soundtracklåta nydelig. Jeg har totalt hekta på den, samtidig som jeg har hekta på Robert Pattinson's låt Let Me Sign, som og er forferdelig nydelig.
Jeg har også blitt bitt av Twilight-basillen, utrolig nok. Jeg skjemmes litt.

Jeg har begynt å jobbe på sykehjemmet her på Hamarøy, og jobber relativt mye, og stortrives med det. I tillegg tar jeg opp fag til studiekompetansen, og har to skoledager i uka som fylles med historie, samfunnsfag og engelsk. Det er faktisk gøy å gå skole igjen, nå som jeg er ordentlig motivert.

Jeg har tilogmed blitt med i TenSing, igjen. Og det er utrolig artig å få lov å være med på det. I år har jeg en litt annen rolle enn tidligere. Jeg har fått ansvaret for den fantastiske "te-gruppa" som består av ungdommene i TenSing som ikke vil være med på de andre gruppene. Da er de heller med i te-gruppa og drikker kaffe eller te. I tillegg snakker vi om det meste.
Så, jeg kan si at jeg syns det er kjempegøy å være med der igjen.

I går hadde jeg fri fra jobb og skole, så da bestemte jeg meg for å låne speilrefleksen til Morten, min stefar, med ut på tur. Så jeg, kameraet og Robert Pattinson i øret, gikk på tur i fjæra/skogen. Det ble mange fine bilder, som jeg skal få lagt ut etterhvert. Det var egentlig deilig å kjenne at jeg kan gjøre sånne ting alene, uten at det skal bringe fram minner som gjør meg sint eller oppgitt. Det er godt å leve.

Ellers, så har jeg det vel bra.
Jeg begynner å forstå at Beate er en mer komplisert person en jeg trodde. Jeg har ting jeg har skjult for meg selv. Så jeg tenkte kanskje at jeg skulle ta noen med i postene på bloggen. Jeg vil kalle det for Groteske Sannheter. Og den første er:

Beates groteske sannhet #1:
"Jeg liker å sende kryptiske meldinger, i håp om at du skal forstå."


Jeg fikk en hyggelig telefonsamtale i dag og. Matias, fra FHS, ringte meg. Og det var kjempekoselig å snakke med ham igjen. Jeg kjenner jeg savner han masse. Men forhåpentligvis kommer jeg meg en tur til Trondheim i løpet av høsten/vinteren.

Kjærleik & Fred ut!

It's okay, dry your eyes...

...'cause soulmates never die.

Åh du evige nostalgi. Jeg sitter på rommet mitt og ser på Placebo-dvd. Det er herlig. Særlig siden jeg ikke har sett den på kjempelenge.

Tankene mine svirrer som vanlig, og jeg vet ikke helt hvem jeg er lengre. Men jeg har kontroll. Tror jeg.
Jeg føler meg en smule kuttet av fra resten av verden, men hey, sånn går det når man bor på Hamarøy. Det er jo egentlig ganske så greit. Så lenge man klarer å finne på noe.

Så, jeg lever for det meste i hodet. Jeg har blitt hekta på One Tree Hill, da. Så jeg har jo litt å gjøre. Har allerede lasta ned første sesongen, og andre sesongen er snart ferdig nedlasta den og. Og når den er ferdig skal jeg leve i Lucas, Peyton, Brooke, Haley og Nathan's liv igjen.
Haha, for et liv.

Nei, jeg skal jo også se om jeg ikke kan finne meg en jobb, sånn at jeg kan reise litt å besøke en del viktige folk både her og der. Dessuten trenger jeg enda en ekstern harddisk, så det er enda en grunn til å jobbe.
Skolen går det også helt greit med.

Jeg beklager at dette innlegget suger, men jeg er litt trøtt og drømmende og sånt. I tillegg er jeg fortsatt forbanna. Og jeg blir forbanna bare ved tanken på dette mennesket, enda verre er det å se bilder. Jeg vil slå det i stykker. Nemlig.

God natt mennesker.

Kjærleik & Fred ut!

Ting som bare må ut.

Jeg har tenkt mye i det siste.
Og jeg vet det er altfor lenge siden jeg har oppdatert. Skal se om jeg ikke får skrevet noe fornuftig etterhvert. Men nå må jeg bare få blåst fra meg.
Jeg er nemlig forbannet.

Og ikke bare forbannet. Jeg er forbannet, sint, såra og oppgitt på en gang. Hvem det gjelder kan man sikker gjette seg til. Jeg gidder ikke skrive det iallefall.
Tingen er, etter å ha tenkt nøye igjennom ting, har jeg kommet fram til at jeg både synes synd på denne personen, samtidig som jeg er forbanna.
For er det mulig å bli mer blåst? Nei! Jeg tror ikke det.

Om jeg hadde møtt deg på gata i dag, så vet jeg ikke hva jeg ville ha gjort rett og slett. Muligens hadde jeg blitt lammet av sjokk av å se deg, mulig jeg hadde prøvd å dra til deg. Du bare irriterer meg så inn i granskauen. Hele tankemåten din. Hele måten du er på. Du bare ser det ikke selv! Mulig ikke alle andre ser det heller.
Men det som er så trist med hele greia, er at jeg kjente deg jo. Du var ikke slik hele tiden. Ikke i begynnelsen ihvertfall. Mulig det bare var omstendighetene. Ikke vet jeg. Jeg vet bare at jeg alldeles ikke tåler trynet ditt den dag i dag. DUST!

Det verste er at jeg nesten ikke klarer å få ting ut, for jeg er så forbanna at jeg ikke klarer formulere setninger engang, så tilgi meg for at jeg skriver teit.
Uansett, jeg blir kvalm av å tenke på deg i dag. Hele måten du behandla meg på. Kjefta meg opp som jeg var en liten unge. Herregud, går det an å bli mer.....ja! Jeg vet ikke.
Jeg vet bare en ting.

Jeg er glad for at jeg ikke har noe å gjøre med deg lengre. Det er nesten sånn at jeg angrer på at jeg ble kjent med deg i det hele og store. For jeg trengte alldeles ikke en som deg i livet mitt. Jeg tror du trenger hjelp. Og jeg synes det er kjipt at du ikke ser selv hvor fucked up du kan være til tider. Men hey, det er jo ditt liv. Heldigvis har jeg kun mitt eget å tenke på.

Faen ta deg for alt. Jeg er glad jeg stakk.

Bare Beate.

Soundtrack: Band of Horses - The Funeral

Jøssjess. Er vel på tide med en liiiiten oppdatering? JA!

Jeg har flytta. Nordover. Til Hamarøy igjen. Tilbake til min mor, og alle folka som jeg er så glad i. Nemlig. Så ja, kjærligheten tok en brå slutt, men det var nok for det beste. Jeg gidder ikke legge ut detaljer her, det jeg kan si er at det hele endte i at jeg ble kasta ut. For det ble jeg. Også bodde jeg på hotell de siste fire dagene mine i Stavanger. Nemlig.

Men det er sånn som skjer, nok om det. Om du vil ha hele historien, så får du spørre.

Jeg er altså flytta ja, og hva skal jeg nå? Jeg hadde jo ca verdens beste jobb i Stavanger, på sykehjem der. Og det verste med å reiste fra Stavanger var egentlig jobben, og det skulle vel si litt om hvordan situasjonen der ble. Enniveis, jeg skal nå prøve å få tatt studiekompetansen, sånn at jeg kan gå på høyskolen og bli sykepleier, for det vil jeg jo. Endelig fant jeg ut det. Så nå må jeg bare finne ut hvordan jeg kan få studiekompetanse billigst, og på kortest mulig tid. Allmenn på tre år gidder jeg IKKE. Slik er det.

Uansett, det var jævlig digg å komme nordover igjen, selv om jeg bare var hjemme hos mamma i en ukes tid før jeg stakk til Bodø for å henge med gamle venner og feriere litt med min far. Jeg er i Bodø at the moment, men reiser på onsdag eller torsdag. Jeg savner mammaen min faktisk.
Uansett. Det har vært fantastisk i Bodø disse ukene, jeg har hengt med venner jeg ikke har sett på leeenge, hengt med Marthe som jeg bodde med på folkehøgskolen, festet (muligens litt for hardt til tider), og generelt bare kosa meg. Og nå er Sofie fra folkehøgskolen i Bodø på besøk og! Det er bare kjempemegakoselig! Men såklart så fører jo det også til at jeg nå savner alle de andre fra folkehøgskolen noe helt for jævlig! Så om noen av dere leser dette, så skal dere vite at jeg tenker masse på dere, og savner dere masse. Og ikke minst, så er jeg kjempeglade i dere! Og har dere mulighet, så kom på besøk! :D Selv skal jeg prøve å komme meg til Trondhjem en tur snart, for jeg vet om noen der jeg er så glad i, som jeg trenger å se snart. Nemlig.

Ellers så er det veldig rart å være bare Beate igjen. Om du skjønner hva jeg mener.
Tingen er at Frøken Beate, eller jeg, alltid har vært vant til å enten være inni granskauen forelska i noen, eller så er jeg sammen med noen. Og sånn har jeg alltid vært, og nå når jeg plutselig ikke er noen av delene, så var det veldig rart.
Fordi, jeg er bare meg. Jeg tenker liksom ikke konstant på en til person, nå er det kun meg og mine behov liksom. Ikke misforstå, jeg vil ikke virke egoistisk eller egosentrisk. Men, jeg kan iallefall sette meg selv først, istedetfor at jeg alltid skal tenke på den jeg er forelska i, eller den jeg er sammen med. For nå er det bare meg.

Og vet du egentlig hva Beate betyr?

Det kommer fra latinsk "beatus" og betyr Lykkelig.

:)

Jæren har satt sine spor

Soundtrack: Lady GaGa - Poker Face

Lady GaGa faktisk. Haha, jeg ler litt av meg selv. Det syns jeg at jeg gjør ofte for tiden, ler av meg selv altså. Men ja. Jeg skulle ikke skrive om det.

Tittelen "Jæren har satt sine spor" refererer til at jeg nå, for første gang siden jeg sluttet på Jæren Folkehøgskule, har lest i årboka mi. Jeg har også lest hilsene de andre har skrevet personlig til meg. Og det burde jeg jo ALDRI ha gjort. Fordi jeg ble angrepet av savn etter menneskene jeg ble så glad i. Og det å lese det de har skrevet til meg, gjorde at det begynte å boble inni meg, i brystet et sted. Og det var deilig, men litt vondt på samme tid. For herregud som jeg savner dem. De har virkelig satt dype spor hos meg.

Jeg skulle ønske jeg så dem hver dag, slik som før, eller i det minste kunne treffe dem nå, for nå vil jeg virkelig. Men jeg bor jo i Stavanger, og jobber masse. For jeg har fått meg en jobb nå. :) På Stokka Sykehjem. Der er jeg assistent i 5. etasjen, og jobben min går for det meste ut på å vaske gamle mennesker, trille dem i stolene sine, kjøre sparkesykkel gjennom avdelingen fra det ene kjøkkenet til det andre, mate gamle mennesker, og ikke minst være snill og hyggelig. Haha, tenk at jeg er så flink å gjør det.
Men jeg bor i Stavanger og jobber masse, og det gjør ikke alle de andre Jærenbarna.

Uansett, nå datt jeg av lasset. Jeg vil ringe alle sammen jeg savner å bare si "HEIA! Æ savna dæ!" For det gjør jeg, virkelig.

Dere vet nok hvem dere er. <3

Long time, no writing

Æ e fin når det e påskesol i Steigen.

Soundtrack: Zeromancer - Stop The Noise

Satan, er evigheter siden jeg har blogga, så nå er det på tide igjen. Med siggen i hånda og PC'en på bordet.
Jeg hadde lyst å skrive om at jeg elsker lyden av en sigarett som blir røyket, og snø som smelter.
Det var i påska, da jeg var i Steigen sammen med mammaen min, og søskene mine. De savner jeg nå. Fordi aaaat....

Jeg har nå flytta til Stavanger, og er ferdig med folkehøgskola. Det var trist, og jeg overdriver alldeles ikke når jeg sier at dette året på folkehøgskole er det beste året jeg noen gang har hatt. Og jeg savner enda alle sammen.

Livet i Stavanger er enda ikke særlig spennende. Jeg har søkt på en del jobber, for jeg må jo ha en jobb. Har vært på to intervjuer, et på Statoil og et på Meny. Jeg venter enda på svar fra begge stedene, men regner nok med at jeg søker på flere jobber etterhvert.
Ellers har jeg ikke gjort mye spennende etter vi flytta. "Vi" som i meg og Kjetil, for det er jo faktisk han jeg bor med.
Vi har ommøblert en del da, og vaska og styra. Så sånn er det.

Var ute på min første sosiale ting i går da. Ble oppringt av fetteren til Kjetil, som også heter Kjetil. Og han ville at vi skulle komme til badedammen og drikke øl og grille og chille og sånt. Så vi rusla nedover. Alt i alt en jævla fin dag. :)

Jeg savner folka mine da. Jeg kjenner jo bare sånn 3-4 mennesker i Stavanger, og det er litt kjedelig. Spesielt når jeg er vant til å omgås folk nesten hele tiden. Men det blir en tur nordover i sommer da. Og jeg gleder meg virkelig til det.

Slenger med noen bilder jeg tok i påska, Kjetil har vært snill å redigert dem for meg. :)

Fordi jeg har verdens vakreste lillebrødre: