Ett eldre innlegg...

Skrev dette for en måned eller to siden, har bare ikke postet det før nå. Uansett. Her er det. :]


Lesestoff: "Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve" av Ann Heberlein

Jeg har ganske mye på hjertet for tiden, jeg finner bare liksom ikke ordene helt.
Men, jeg vil først takke noen.

For her om dagen fikk jeg en melding på Facebook, fra noen jeg ikke har snakket med på lenge, og egentlig ikke har noe spesielt forhold til i dag. Uansett. Vedkommende har lest hele bloggen min, og synes jeg er flink å skrive, selv om jeg ikke skriver om noe særlig spesielt. Men det var ordene på slutten av denne meldingen som virkelig traff meg. "Bloggen din forandret meg i dag. Jeg skal nå stå opp, og faktisk leve. Takk, Beate:)".
Disse ordene betyr mye for meg. For jeg er 100 % ærlig i denne bloggen. Jeg deler mine tanker, både positive og negative, og tenker ikke særlig mye over det selv. For det hjelper meg å få skrevet ned alt som er i hodet mitt. Du kan si det er en måte for meg å rydde opp i hodet mitt.
Uansett, poenget mitt var at jeg ble veldig glad da jeg fikk den meldingen. Jeg kan ikke helt beskrive det, men jeg lever nok lenge på de ordene. :]

And now, to something completly different. Jeg har fortsatt helt syke drømmer. Her en natt drømte jeg at jeg var på Landegode, en øy rett utenfor Bodø hvor farssiden av familien min tilfeldigvis har hus. Anywho, jeg var der, og det var også en hel gjeng med andre folk der. Jeg kjente mange av dem, og andre har jeg aldri sett før. Uansett. Vi stod på snowboard. I sanden. Logisk? Nei. Jeg var forresten jævlig god på snowboard. Jeg har aldri prøvd det på ordentlig. Vi kjørte altså snowboard nedover en bakke full av sand istedet for snø. Etter det var vi på stranden, hva vi gjorde der husker jeg ikke.
Jeg har også drømt at jeg festa vilt ei hel natt sammen med noen av mine bedre venner, og en helt spesiell en. Sprøtt.

Jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal drive å drømme så mye syke ting. Jeg aner ikke hvor de kommer fra, disse drømmene. Jeg blir nesten litt redd, men så tenker jeg på hvor stilig det så ut da jeg stod på snowboard nedover sandbakken og tenker at det er kanskje ikke så farlig likevel.


Jeg har blogget en del om forelskelse tidligere, og jeg vil nå gjøre det igjen. For jeg er jo en person som blir veldig lett forelska og betatt av folk. Og jeg tror jeg har gjort det igjen. Men dealen er at jeg er ikke helt sikker på om jeg er forelska eller betatt. Jeg håper jeg kun er betatt, for da går det kanskje fortere over.
Jeg snakket med min fine venn Espen i går på telefon, og jeg fortalte om personen som er mitt offer denne gangen. Espen synes at personen ikke hørtes særlig snill ut. Og kanskje er offeret ikke særlig snill og søt egentlig. Jeg er klar over personligheten til mitt offer, og jeg veit hvordan h*n kan være. Tingen er at jeg er ganske overbevist om at jeg aldri kan få dette mennesket. Og jeg tror det er rett og slett derfor jeg liker h*n så godt. For h*n er alt jeg ikke kan få, og vi er totalt motsetninger til tider. Men vi er relativt gode venner vil jeg si. Jeg er iallefall ganske begeistret for dette individet, og noen ganger er det så ille at jeg ikke vet hvordan bein jeg skal stå på. Det kjipe er at dette mennesket, som jeg sikkert hadde gjort helt syke ting for, er jævla vanskelig å få tak i til tider. Grunnen er enkel, h*n er ikke slik som meg, som blir helt gal av å være alene for lenge. H*n trives ganske godt i sitt egent selskap. Nemlig.

Kjenner det ble mye å skrive om. Haha.
Uansett, nå skal jeg straks flytte inn i egen leilighet her på Hamarøy, mens jeg jobber med min fremtidsplaaaan! Yeah, har store planer og litt ambisjoner og slikt. Jeg tror at ting blir syykt bra når jeg får gjennomført det. Jeg har ikke lyst å brette ut om alle planene her ennå. Ikke før ting blir mer sikre, da stresser jeg bare meg selv, og det er jo overhodet ikke bra i det hele tatt.

Jeg driver forresten å leser en ganske interessant bok for øyeblikket. "Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve" er en bok av ei svensk dame som har doktorgrad i teologi (faktisk) og er aktiv debattant og skribent. Hun har også diagnosen bipolar lidelse (type 2 om du lurte). I boken skriver hun om sine mørke stunder, om døden, om tvangstankene om selvmord og samtidig filosoferer hun på et fantastisk vis og reflekterer rundt livet og døden.
Boka anbefales på det sterkeste, enten du vil lære mer om bipolar lidelse, eller bare lese en bok som gjør inntrykk.

Wow, denne posten blir nok litt lang, og jeg er enda ikke ferdig.

Det begynner jo å bli høst. Og de siste tre årene har jeg alltid tenkt at høsten er verst. Men samtidig er høsten en av de vakreste årstidene jeg vet om. Greit nok at alt dør og går i dvale, men samtidig blir alt så fargerikt og fint. Skogen pynter seg i rødt, gult og brune nyanser. Jeg liker det. Men jeg har mange minner lagt til høsten. Og i år er det litt spesielt. For det er nå 5 år siden. Men jeg vil ikke fortelle om det. Jeg blir både glad og trist av å tenke på det. Høsten for 5 år siden var fin. Jævlig fin, faen så fin. Og noen ganger tenker jeg litt for mye på det. Derfor er høsten alltid verst.
Men det føles ikke som om det er så lenge siden. Men det er det jo. 5 år. Og jeg har regna på det. 1825 dager. Ett tusen åttehundreogtjuefem dager. Det er et litt stort tall. Og veldig mange dager. Jeg blir varm inni meg når jeg tenker på det. Det kribler i magen, også snører det seg i brystet når jeg innser at det aldri skal være sånn igjen. Jeg savner det faktisk. Jævlig mye. Og jeg kan ikke si det. Det går bare ikke. Og jeg veit at du ikke leser dette. Og selv om du kanskje gjør det, så tror jeg ikke du skjønner hva jeg mener, at det er deg jeg mener. Kjipt.
Men det var fint.

Har du noen gang hørt på Edith Piaf? Det bruker jeg å gjøre noen ganger. Det er faktisk nydelig.

Jeg er...

...Elendig til å blogge regelmessig. Jeg vet.

Soundtrack: Sonata Arctica - Replica (Nostalgi)

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive, men jeg skriver nå likevel. For tiden befinner jeg meg på Hamarøy. Enn så lenge. Jeg har lagt planer. Fremtidsplaner. Men orker ikke brette ut om det her, det er litt tidlig ennå. Men det er store planer.

Jeg vil skrive om høsten. For det skjer noe med meg når det blir høst. Det begynner å bli farger i skogen, planter visner og dør, eller går i dvale. Jeg liker det egentlig. Jeg synes høsten er en fin årstid. Men så gjør jeg ikke det likevel. Jeg blir alltid så rar. Eller, jeg har blitt det de siste årene. De som kjenner meg godt vet hvorfor. Men jaja. Jeg takler det. Det har jeg alltid gjort, enten det er på en bra eller dårlig måte.

Jeg drømmer veldig mye rart for tiden. I natt drømte jeg at jeg og noen av mine venner (en er veldig spesiell, for den personen har vært med i nesten hver drøm jeg har hatt i det siste) var først på et sted, også måtte vi dra til et hus. I det huset var det "noe", tror det var hjemsøkt av et ellerannet. Uansett, en av vennene mine hadde tydeligvis erfaring med sånt og han gjorde noe, og plutselig var det et eller annet som var ute etter oss, så vi sprang hit og dit. Også var det noe med en veske også var det over. Sprøtt. Jeg skjønner ikke.
Jeg lurer på hvorfor jeg drømmer så rare drømmer, og jeg lurer enda mer på hvorfor en av mine venner er med i de fleste av drømmene. Selv om det er ganske fint at han er med. :3

Jeg vet ikke hva jeg skal skrive mer. Det er forresten snart 1825 dager siden snart. Jeg lurer på om du og tenker på det, selv om jeg ikke tror du gjør det. Sprøtt.

"För mitt hopp är en skadsjuten kråka
och jag är ett springande barnsom tror det finns någon som kan hjälpa mig än
som tror det finns nån som har svar

O jag springer med bultande hjärta
jag springer på taniga ben
O jag bönar och ber, fast jag egentligen vet
att det redan är alldeles för sent"

Den sangen er nydelig forresten. Den heter Flickan och Kråkan. Det var min søte, fine venn Espen som tipsa meg om den. :)

Emoegobilder må til.

Kjærleik og Fred ut!