Slitenhet og sannhet.

I dag er jeg helt gåen av en eller annen grunn.
Jeg var kjempetrøtt da jeg la meg i går kveld. Men allikevel fikk jeg ikke sove før etter to timer. Så jeg har fått minimalt med søvn i natt. Også blir jeg i tillegg plaga som faen i morres. Jeg kjenner at jeg gleder meg som en liten unge til torsdag. Da reiser vi som har valgfag Internasjonal Fokus på Globaliseringskonferanse i Oslo! Og da skal jeg møte Harald! Han er mongoviktig, og det skal bli så jævlig godt å se han igjen.

Ellers har det skjedd en del overraskende ting.
Jeg har rydda på min side av rommet, og det ser overraskende bra ut. Jeg har vaska masse klær, og skal vaske flere i dag. I tillegg til dette, har jeg rukket å se to sesonger av Skins, med Sofie, Oda, Hilde og Eirik. Kjempekos.

Men det som overraska meg selv mest, er vel egentlig at jeg har blitt kjent med han jeg trodde var den største dustefyren på hele skolen. Nemlig Matias.
Jess folkens. Jeg trodde Matias var den hovne sossen, fra Bærum og alt.
Men av en eller annen grunn kom jeg i snakk med han. Tror det var dagen han hadde bestemt seg for å være snill med meg, i og med at han har vært innbitt overbevist om at jeg var same. Til tross for mine helt normale kinnben.
Uansett. Matias hadde noe han kalte "Være-snill-med-Beate-dagen", eller noe. Også kom vi i snakk. Senere satt jeg på øvre Møllehagen å så på Ut I Vår Hage med en gjeng mennesker. Men så stikker alle for å legge seg. Jeg ble en smule skuffa, og gikk ut for å røyke. Da kom Matias ned fra Breidablikk, og satte seg ned med meg. Og der satt vi i 20-30 minutter. Så nå er vi venner, eller noe.

Poenget mitt er at, det er så ALT for lett å dømme noen før man blir ordentlig kjent med dem. Jeg har lagt merke til at jeg er flinkere enn jeg selv er klar over til å gjøre akkurat det. Dømme folk, og tenke "fy faen, han/hun ser jo ut som en dust!". Så enkelt er det. Men man er bare nødt å gi folk en sjanse, også får man bare håpe på de beste. De fleste er langt fra så ille som de ser ut som. Det har hvertfall jeg lært.

Åh, jeg gleder meg massemassemasse til vi skal til Oslo! Jeg savner Harald masse. Og det er kjempelenge siden jeg har sett han. Og det er ingen som er som Harald.
JEG GLEDER MEG!



Kjærleik og Fred ut!