Forandringer

Soundtrack: Opeth - Bleak

Jess jøss.

Etter mye om og men har jeg funnet ut at jeg må oppdatere litt.
Ikke det at jeg har helt peiling på hva jeg skal skrive da.
Men ja. Vi prøver.

Kjetil har gitt meg dilla på Opeth igjen, og minnene strømmer på fra den gang jeg var 14-15 år og bodde hjemme hos mammaen min i kjelleren. Emo som faen, med stearinlys overalt, og en liten emodrittunge i sofaen som smugrøyket og hatet livet.
Herregud som jeg har forandra meg egentlig.
Det å gå fra å faktisk ville dø, men å ikke kunne dø fordi jeg er for glad i menneskene rundt meg og familien min. Også er jeg blitt en person som verdsetter alle de pittesmå tingene som andre ser som trivielle. Men ingenting er trivielt, som de sier i The Crow.

Det er rimelig sykt at jeg er så glad som jeg er for tiden, har hatt et par sånn triste stunder, men de har gått fort over. Hva det er som gjør det, er jeg ikke sikker på, men jeg tror det er litt Kjetil sin feil.

Men tilbake til forandringene mine. Jeg husker godt hvordan jeg var i 2004-2005. Jeg var en liten unge da, vil jeg selv si. Fjortissgother så det holdt. Som utviklet seg til å bli en emo etterhvert. Det jeg gjorde for det meste på den tiden, ihvertfall i 2004, var å sitte i kjelleren og gråte og høre på musikk, og skade meg. Fyfaen, skjønner egentlig ikke hvorfor, men jeg var vel lei meg, og følte vel ikke at jeg passa inn noen plass.

Så kom 2005, med kjærlighet og venner. Det var et fantastisk år på både godt og vondt, og jeg kapra Niklas, den søtingen. Men herregud så fucka det forholdet var, men jeg har lært mye av det, og Niklas er fortsatt mongoviktig. :)

I dag, 2009, vil jeg si at jeg er glad. Jeg er utadvent og har mange venner, setter pris på å leve og unngår for det meste å skade meg. Hvis jeg sier at jeg har sluttet helt med det, så lyver jeg. Derfor sier jeg det ikke. Men jeg har det fantastisk akkurat nå.
Jeg tror folkehøyskola har hjulpet meg på mange måter. Og jeg er sikker på at enkelte personer her kommer alltid til å ha en spesiell betydning for meg. Dere veit hvem dere er, håper jeg.

Dessuten, så er det en del folk rundomkring ellers i landet som har betydd ekstremt mye for meg. Borghild, Ingeborg, Tone, Yngve, Maria, Niklas, Angelica, Severin. Dere er fantastiske.
Og Ida Eline. Nemlig.

Uansett, nå skal jeg gjøre noe annet. Høre på Opeth og være glad.

Kjærleik og Fred ut!