Ting som bare må ut.

Jeg har tenkt mye i det siste.
Og jeg vet det er altfor lenge siden jeg har oppdatert. Skal se om jeg ikke får skrevet noe fornuftig etterhvert. Men nå må jeg bare få blåst fra meg.
Jeg er nemlig forbannet.

Og ikke bare forbannet. Jeg er forbannet, sint, såra og oppgitt på en gang. Hvem det gjelder kan man sikker gjette seg til. Jeg gidder ikke skrive det iallefall.
Tingen er, etter å ha tenkt nøye igjennom ting, har jeg kommet fram til at jeg både synes synd på denne personen, samtidig som jeg er forbanna.
For er det mulig å bli mer blåst? Nei! Jeg tror ikke det.

Om jeg hadde møtt deg på gata i dag, så vet jeg ikke hva jeg ville ha gjort rett og slett. Muligens hadde jeg blitt lammet av sjokk av å se deg, mulig jeg hadde prøvd å dra til deg. Du bare irriterer meg så inn i granskauen. Hele tankemåten din. Hele måten du er på. Du bare ser det ikke selv! Mulig ikke alle andre ser det heller.
Men det som er så trist med hele greia, er at jeg kjente deg jo. Du var ikke slik hele tiden. Ikke i begynnelsen ihvertfall. Mulig det bare var omstendighetene. Ikke vet jeg. Jeg vet bare at jeg alldeles ikke tåler trynet ditt den dag i dag. DUST!

Det verste er at jeg nesten ikke klarer å få ting ut, for jeg er så forbanna at jeg ikke klarer formulere setninger engang, så tilgi meg for at jeg skriver teit.
Uansett, jeg blir kvalm av å tenke på deg i dag. Hele måten du behandla meg på. Kjefta meg opp som jeg var en liten unge. Herregud, går det an å bli mer.....ja! Jeg vet ikke.
Jeg vet bare en ting.

Jeg er glad for at jeg ikke har noe å gjøre med deg lengre. Det er nesten sånn at jeg angrer på at jeg ble kjent med deg i det hele og store. For jeg trengte alldeles ikke en som deg i livet mitt. Jeg tror du trenger hjelp. Og jeg synes det er kjipt at du ikke ser selv hvor fucked up du kan være til tider. Men hey, det er jo ditt liv. Heldigvis har jeg kun mitt eget å tenke på.

Faen ta deg for alt. Jeg er glad jeg stakk.