I got Everything I need

Soundtrack: Röyksopp - The Girl And the Robot
Leser: The Ultimate Hitchhiker's Guide

Det vil si, jeg skal lese The Ultimate Hitchhiker's Guide.
Jeg kom på det i engelsk timen i dag, nemlig. At jeg har jo aldri lest hele serien, bare første boka. Så nå er det på tide å få lest alt sammen. Jeg gleder meg.
Selv om klokka bare er 10.00, så har jeg vært oppe en stund allerede, siden 06.45 for å være nøyaktig. Har jo skole på tirsdager. Det vil si to timer engelsk. Og i dag var bussen forsinket, så jeg kom for sent til timen, og det er kjipt. For da føler jeg at dagen var litt bortkastet, og jeg har ikke engang fått drukket kaffe. Men jeg tar det når jeg kommer hjem.
Jeg sitter på biblioteket, og her må jeg være til 10.45, for da skal jeg gå ned å finne bussen, så skal jeg dra hjem. Og når jeg kommer hjem skal jeg mekke presskannekaffe, spise lunsj og lese i boka. Også må jeg nok jobbe med samfunnsfagleksa. Den skal være inne på torsdag. Og jeg skal skrive om FN og media og noe greier. Kjedelig. Men det må til.

I dag, da jeg ventet på bussen, så kom jeg fram til en ting. Vi stod å snakket litt om musikk og sånn. Og hvordan trommiser, bassister og gitarister er forskjellige. Både i bandsammensetning og i personligheter. Og jeg har altså kommet fram til at alle trommiser må ha et indre aggresjonsproblem. For veldig mange av dem, kan bli veldig sinna. Så derfor spiller de trommer tror jeg. For å få ut aggresjonen sin på en litt sunnere måte kanskje? Jeg aner ikke men jeg tror fortsatt at alle trommiser har et indre aggresjonsproblem.

Jeg savner Michael. Han var her i helga da. Og reiste på søndagskvelden. Så egentlig har vi ikke vært fra hverandre i 48 timer engang. Men likevel. Jeg savner han. Jeg tror nok at jeg er veldig forelska. Nei, ikke veldig, helt inni granskauen forjævlig forelska. Jeg har ikke vært SÅ forelska før. Det er helt sykt. For jeg er jo vant til å være forelska, men dette er noe jeg aldri har følt før. Og det er egentlig utrolig deilig. For det finnes ingen rus i verden som kan måle seg med forelskelse. Spesielt når den er gjensidig. :)
Det er ganske deilig å være Beate egentlig. Jeg har det bra, og Michael er best. Han er så snill med meg. Han er fantastisk. Jeg tror egentlig ikke jeg kan beskrive hvordan jeg har det med ham.
Greit, vi har ikke kjent hverandre lenge, men likevel føles det som om jeg har kjent ham hele livet. Og det verste er kanskje at han forstår meg. Så utrolig godt og. Noen ganger forstår han meg bedre enn jeg selv gjør. Sykt, jeg føler meg som en klisjè når jeg sier det, men det er som han gjør meg hel. Som han er puslespillbiten som manglet. Æsj, jeg blir nesten kvalm når jeg skjønner hvor forelska jeg er. Men jeg liker det likevel. :)

Herregud jeg elsker å leve!

Ha en fantastisk dag alle sammen! :)

Kjærleik og Fred ut!