Litt om alt, akkurat nå

Soundtrack: Tool & Henry Rollins - Bottom

Lesestoff: "Victoria" av Knut Hamsun


Jeg tror de fleste gangene jeg blogger, er enten når jeg er veldig glad, eller når jeg er fyktelig forvirra og sliten i hodet. Nå er det det siste.

Jeg har det greit. Jeg kjeder meg bare, og er en smule ensom. Så hva jeg blogger om akkurat nå, det aner jeg ikke. Fingrene mine går på en måte av seg selv over tastaturet, og jeg tenker egentlig ikke så mye over hva slags ord det blir av det. Det er en smule fascienrende egentlig. Det skjer ubevisst, samtidig bevisst.

Jeg trenger å komme meg vekk snart. Se litt andre mennesker, være litt mer fri. Jeg savner bestevenninna mi, Maria. Og flere andre. Jeg savner Ingeborg, jeg savner Tone, jeg savner Yngve, jeg savner Kia, jeg savner Randi, jeg savner Jørgen, jeg savner Kim, jeg savner Andreas, jeg savner Jacob, jeg savner Marita, jeg savner Silje. Jeg savner altfor mange. Og jeg savner Hilde! Og Sofie, og Oda, og Elisabeth!
Wow, det ble ganske mange.

Jeg kan jo ikke bare tenke på hvem jeg savner hele tiden, for jeg har jo fine mennesker på Hamarøy og. Jeg har Hanne, jeg har Borghild, og jeg har Bengt. Det er bra. Også har jeg Dr House! Jeg elsker House.

Nå blogger jeg tydeligvis om ingenting. Men samtidig alt.

Jeg har også verdens beste jobb. Jeg jobber på sykehjem. Og jeg elsker det. Mange vil si æsj, kun fordi at det første som slår dem er at man må skifte bleier og tørke gamle mennesker bak, og hjelpe dem på do og sånt. Men det dere ikke vet, er at det er så jævlig mye mer enn bare det. Tingen er at hver gang jeg er ferdig på jobb, går jeg hjem med en følelse av at "Jess! Jeg har hjulpet noen med å ha enda en bra dag!". For det man ikke tenker over er at mange av de som bor på et sykehjem, lever den siste delen av livet sitt der. Det er derfor jeg er der. For å sørge for at de skal ha det bra, den siste tiden de lever. Og jeg trives med det.
De har jo faktisk virkelig fortjent det. Jeg mener mange av dem har kanskje levd lenge, mens noen er yngre enn mine egne besteforeldre. Og det er både sprøtt og sårt, samtidig som det får meg til å sette pris på at jeg har mine besteforeldre i god behold.
Noen trenger kanskje hjelp til absolutt alt, og kan ikke engang gå selv, mens noen er mindre hjelpetrengende. Noen er kanskje helt borte vekk i hodet, mens andre er helt med i hverdagen.

Det kan være veldig utfordrende, men jeg har fokus på å gi hver person det de trenger, altså å få dekket deres behov, daglig. Og det gir meg så utrolig mye. Jeg mener, det å få høre fra noen "åh, er det du som kommer i dag, så koselig!" Og det å se at de lyser opp kun fordi at du kommer, det gjør noe med en. Jeg vil påstå at jeg har verdens beste jobb.

Det er derfor jeg skal bli sykepleier. Og jeg skal bli en jævla bra en og. Det har jeg bestemt.

Shit, det ble mye. Men ja. Nå skal jeg prøve å gjøre noe fornuftig. Spise frokost og sånn. Så skal jeg komme meg ut, også skal jeg trene, også skal jeg på jobb. :)

Kjærleik og Fred ut!