Sykedag

I dag er jeg syk.
Det suger veldig. For jeg er mongoensom.
Stod opp i morres da, selv om jeg holdt på å dø av hvor jævlig halsen min er.
Så jeg fikk med meg morgensamlingen og det, men jeg gav opp etterpå.

Så jeg gikk på rommet og surfa på nettet og drakk te. Så drakk jeg kakao og surfa Youtube. Satan så kjedelig egentlig.
Så kom Marthe, hun jeg bor med, og spør om hun skal ta med middag til meg, og det ville jeg selvfølgelig.
Så jeg fikk middag, etter et mislykka forsøk på å se Petter Pan. Jeg sovna.
Så kom Marthe med middag, og jeg så Peter Pan på ordentlig. Mens jeg spiste sei av et eller annet slag, med grønnsaker og poteter. Det var faktisk ikke så ille.
Resten av gjengen min skulle på Macdonalds å spise nemlig. De liker ikke fisk.
Men jeg gjør det, så lenge det er god fisk.

Men ja. Jeg så Peter Pan. Det må seriøst være en av favorittfilmene mine. Jeg går sjelden lei den filmen. Og jeg elsker måten de framstiller Peter Pan på i den.
Forøvrig så snakker jeg om P. J. Hogan-versjonen fra 2003. Der man faktisk får innblikk i den litt mørkere siden av Peter Pan. Det eneste irriterende i filmen er faktisk Wendy. Men hun er dum. Uansett hvordan man ser på det. Egosentrisk og dum. Tenker ikke på at Peter Pan ikke vil vokse opp. Hun er generelt opptatt av å leve sammen med ham, og å forstå, og for å forstå, må man bli eldre, eller vokse opp. Og det suger.

Men ja. Favorittdelen min i filmen, er faktisk når Wendy og Peter krangler, og når Wendy kysser Peter. Det tar jo helt av! Han blir rosa, og man ser all glede i det stakkars trynet til fyren. Og da jeg så den scena i dag, så tenkte jeg; Faen, det er sånn det føles å bli elsket!
Det tror jeg. Nemlig.




Nå har det blitt et lite opphold mellom det jeg har skrevet om Peter Pan, og det jeg skriver nå, på ca 2 timers tid. Jeg ble nemlig så lei av å sitte på romemt mitt. Så jeg gikk ut og var sammen med Andreas, Kim og Lene. Vi så faktisk Hotel Cæsar. Jeg og Lene gjorde det hvertfall.
Jeg tenker at jeg skal ha kveldsmat i dag, selv om det gjør dritvindt å svelge noe i det hele tatt. Men jeg er sulten. Nemlig.

Nå har jeg ikke mer fornuftig å tilføye.

To Live, would be an awfully big adventure.

Kjærleik og Fred ut!